Alight of Night

Crystal Stilts

CD (2008) - Slumberland

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Soundtrack til den usunne livsstil

Imponerende, dystert og ytterst rocka debut fra garagerockens nye og håpefulle.

Av Fredrik Rollum Eckhoff

23.02.2009

Alight of Night har en pussig effekt på meg. Den er litt som å se en skikkelig tøff film, noe sånt som da man så Pulp Fiction eller Fight Club for aller første gang. Man gikk litt rundt og følte seg litt ekstra kul, som om veien hjem fra kinoen var jævlig farlig og man var en tøff skurk eller spion eller noe i den duren. Bokse litt i luften, snikende ullteppe over gangfeltet og solbriller på trikken morgenen etter selv om det er overskyet.

En dose av Alight of Night har litt samme efekten. Du blir straks litt rettere i ryggen, får litt smale og iakttagende øyne, og hjertet banker litt fortere. Man setter seg straks inn i en slags modus som en skitten urban bohem med pessimistisk livssyn og kule kompiser.

Åpningssporet The Dazzled er den perfekte inngangen til Crystal Stilts' debutplate og "übercoole" univers, en oversimplifisert, sløy og monoton rockeballade, som kommer som et godstog gjennom høytallerene. Et bassriff å drepe for, og så plutselig en dyp og autoritær vokal med romklang fra helvete. En parademarsj i menneskelig desperasjon og plata slipper aldri taket i deg. Alight of Night er farlig solid, men også farlig nær sine inspirasjonskilder. De pløyer særdeles velkjent terreng, den amerikanske kvartetten, smådyster garagerock med store klæsjer fra undergrunnen på både 60- og 80-tallet, men noe i dette lydbildet gir dem en ekstra push, den lille tåspissen som gjør dem litt smartere og kulere enn resten av hurven. Tenk Velvet Underground med Ian Curtis eller Jim Reid på vokal.

Apropos vokal, man har ikke sjans i havet til å høre hva vokalist JB Townsendt synger om, for her prioriteres et helvetes lass med romklang og echo. Sangen er lagt langt bak i miksen, som om det ikke var plass til Townsendt i studio og han måtte stå og synge på do opp gjennom de skitne luftekanalene, og at det er derfor han høres så veldig deppa ut. Det funker selvfølgelig som bare det. Sammen med smart og skitten gitarføring, og tamburiner og maracas helt fremme i lydbildet sitter man rett og slett igjen med mye følelser i kroppen, særlig etter høydepunkter som Departure og Bright Night.

Hva som gjør at Crystal Stilts holder seg flytende i dette særdeles veltråkkede farvannet er vanskelig å sette fingeren på. Men jeg klarer ikke nekte for at jeg får en skikkelig trang til å sitte med skinnjakke og solbriller innendørs mens jeg røyker som en skorstein, fortrinnsvis i en gulnet leilighet midt i en skitten storby som New York, Detroit eller Boston og stirrer i veggen. Dietten består av fettete burgere fra gatekjøkkenet på hjørnet av 110th og jeg sover på en flekkete madrass på gulvet. Selvfølgelig er jeg blakk, men når man er såpass tøff trenger man bare akkurat nok til whisky og sigaretter. På platespilleren snurrer Alight of Night med Crystal Stilts på repeat.

Groovissimo

Stars - Set Yourself On Fire

Endå eit Montreal-band med lettennelige tonar.

Flere: