cover

Dance Of Death

Iron Maiden

CD (2003) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal

Spor:
Wildest Dreams
Rainmaker
No More Lies
Montségur
Dance Of Death
Gates Of Tomorrow
New Frontier
Paschendale
Face In The Sand
Age Of Innocence
Journeyman

Referanser:
Iron Maiden
Spinal Tap

Vis flere data

Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
Killers - Iron Maiden (1981)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Det du vil ha

Musikk satt til bilder av dansende dverger og Stonehenge-replikaer i skala 1:18.

Hoi, det skal noe til å anmelde et album av Iron Maiden i år 2003. Det krever rett og slett stålkontroll og is i magan. Under ferden gjennom Dance Of Death, og dens bemerkelsesverdige 70 minutter med 'nytt' materiale, har jeg blitt hensatt til så vel go'fot som latterkrampe. Ikke noen enkle elementer å forene i en konkluderende meningsytring. Det er rett og slett en skive som river og sliter i ytterpunktene for hva jeg mener og føler for dette bandet.

Jeg starter derfor dødsballet med å trekke opp noen rammer og spillregler for det som skal menes: Først og fremst, det er et ufrakommelig faktum at Iron Maiden har vært meget viktige foregangsmenn i utformingen og konsolideringen av heavy metal som vi kjenner det i dag. Da i sær fantasy-metall, og den fargerike sammensetningen av visuelt orienterte og monster&mareritt-romantiserende sub-genre som har fulgt etter. Mange har kopiert oppskriften, soundet og motivene, men når jeg nå i 2003 skal trekke fram referanser til Iron Maiden så klarer jeg ikke annet enn å koke det ned til ett band: Iron Maiden.

Hvis du vil tolke det som at Maiden er unike, så vær min gjest. For egen del hører jeg det mer som at de er et av de mest 'utviklingshemma' banda som farter Tellus på kryss og tvers. Jo visst har de lånt noen små elementer fra 'barna' sine, sånn som det symfoniske synthjuggelet som har omgitt mye av materialet siden Seventh Son Of A Seventh Son (1988). Det får meg for øvrig til å tenke på den gang Dickinson dro noen strofer til en timid fan på et polsk diskotek i 1984 - strofer som ikke akkurat satte Maidens frontmann i Nostradamus-klassen:
Polsk fan: I like the heavy metal... but I wold like to play the heavy metal by synthesizers...
Dickinson: No! You can't play heavy metal with synthesizers!

Men altså, i bunn og grunn har det alltid vært 'raka rör', beint fram umiskjennelig Maiden-driv, og ingen er mer klar over dette enn Iron Maiden selv. Under den forløpende 'Give me Ed... 'till I'm Dead'-turnéen var Dickinson ved flere anledninger tilbake på prekestolen for å dra sine klassiske linjer til sin trofaste lytterskare. I essens kan innholdet oppsummeres som: "Åh, vi får ikke noe medieoppmerksomhet, men likevel er alle dere her, og den eneste grunnen til det er at dere driter i hva som blir sagt om musikken vår og at den aldri har forfulgt moter og annet som skyter opp som det siste kule på radio og MTV, og det beviser at både dere og vi har hjerte for årntli' musikk, sånn som vår, og den spiller vi bare for de som forstår oss, sånn som dere her i kveld." Billige ord for et takknemlig publikum der Dickinson posisjonerer bandet og fansen som alternative underdogs i et klassisk "Oss mot dem"-univers. Og det funker som ville helvete.

Dickinson har like rett som feil på samme gang: Javisst, hør og dyrk Maiden for alt det er verdt på et personlig plan - det er til tider styggbra heavy metal, i tillegg til at bandet er et av de triveligste og mest joviale innslagene du kan finne i dinosaur-klassen. Men, vær så snill... tro ikke for et sekund at dette er eksklusivt, kontroversielt og alternativt. (Må være en merkelig paradoksal følelse å hente på seg når man står sammen med 40.000 på Roskilde eller 250.000 i Rio og roper "666 - The number of the Beast") Det er brutalt trygt og genrekonformt - altså stram, rakrygga, rein og kommersiell nisjenostalgi.

Over til det vi er her for; musikken. Det begynner bra. Faktisk veldig bra. Trommeridderen McBrain teller opp med et jordnært 'One, two - one, two, three, four', og etter det forsvinner bandet over stokk og stein mens vi blir liggende tilbake lett sjokkskadde i et skylag av røyk og med lukten av brent diezel i neseborene. Jepp, Wildest Dreams er et potent stykke klassisk Maiden-metal: Musikalsk en avlegger fra 2 Minutes To Midnight, for anledningen paret med høy hastighet og således en vellykket og langt mer drivende oppdatering av åpningssporet på Brave New World (2000); The Wicker Man. Lyrisk kan vi vandre enda lenger tilbake for å hente kimen. Faktisk helt til debuten i 1980 og singelen Running Free der Maiden for første gang slapp løs sin vigilante-romantisering, komplett med høy anthem-faktor:

I'm on my way. Out on my own again
I'm on my way. Out on the road again

Rainmaker følger opp med en klarere melodisk ambisjon, men har etter to uker med flere avspillinger per dag ikke klart å gjøre inntrykk utover å være en grei fyller - dog nok en gang med Maiden-stempelet intakt. Det lavmælte bass/gitar-oppspillet på No More Lies er lagt ned over lesten til fantastiske To Tame A Land (1983) og er for så vidt vakkert nok. Samtidig et det et litt forslitt grep som Maiden har dyrket i overkant på de siste 13 årenes utgivelser, eksempelvis i Afraid To Shoot Strangers, Sign Of The Cross og The Clansman. Etter hvert som de beveger seg inn i verset føles det som om det går mer og mer i motbakke, faktisk helt til Dickinson står alene på toppen og hylende må fronte Harris' idetørke med et stusselig "No More Lies" x 8. Den samme tungrodde følelsen hjemsøker en i utgangspunktet drivende Montségur. De klassiske 'Dungeons & Dragons'-motivene ligger innhyllet i et tungpustet uttrykk, noe som særlig omfatter en evinnelig enerverende parløping over melodien fra vokal og gitar (1:14 til 1:39 - Hør den samme tynnslitte effekten i Gates Of Tomorrow).

Sammenliknet med det som nå skal komme er imidlertid disse sporene å regne som guddommelige. Vi er framme ved tittelkuttet og skal oppleve Maiden begå et like langtrukkent som hysterisk dårlig øyeblikk. Følg tabbene skritt for skritt mot en fatal helhet som jeg ikke trodde var mulig post 1984:
For det første lader Harris og Gers låta med en "folkelig" 3/4-takt (også kjent som vals), og med det skjønner vi at Maiden er sugne på et Zeppelin-pompøst øyeblikk. Dernest dytter Harris hånda ned i ord-posen sin og trekker opp et håpløst lyrisk hybrid av The Number Of The Beast (1982), Still Life (1983), Infinite Dreams (1988) og Fear Of The Dark (1991) til det stinker av paranoide mareritt og svett dødsangst.

And I danced and I pranced and I sang with them
All had death in their eyes
Lifeless figures they were undead all of them
They had descended from hell

Allerede nå ligger låta på et patetisk metall-lavmål, men se, om vi ikke skal videre ned: Etter et langtrukkent introparti kommer låta til en "dramatisk" kunstnerisk pause ved 2:56, og så... (Fnis. Nei, det er for drøyt... Men jeg bare må!) ...tidelidelidelitt, tidelidelidelitt, tidelitt, tidelitt, tidelidelidelitt, sier det i gitaren til Gers, hvorpå det bærer til værs i et synthplaget og kvasi-symfonisk progritt der Maiden blander det barokke med rock, vin med øl og olje med vann. Det er som om Iron Maiden parodierer Spinal Tap som parodierer Iron Maiden (Glem aldri STs Stonehenge!). Wow, for et tryn!

(Etter utallige latterkramper besluttet jeg meg for øvrig for å ta en blindtest på en venn - en intetanende Maiden-fan av den gamle garden. Resultat: "Men i svarteste hælvete...?! Hva er detta for no' driit?!!" - et utsagn som ikke akkurat la en demper på den ufrivilige treninga i mageregionen.)

Hooooi! Herfra kan det bare gå oppover, og tro meg; det gjør det. Jeg hopper over Gates Of Tomorrow, som på mange måter kan oppsummeres med ordene jeg har lagt ned rundt No More Lies og Montségur, og lander tørrskodd på New Frontier. Det er virkelig en glede å kunne melde at McBrains låtskriverdebut for Maiden (i kompani med Smith og Dickinson) er et av albumets mest lett tilgjengelige og fengende spor. Med sin klare forankring i Smiths pop-ambisiøse Sun & Steel (1983), kan det på ingen måte tildeles status som originalt. Men det tar tak i foten, og ikke minst er det en brillefin teaser inn mot avdelinga der Maiden endelig henter fram det tunge skytset for å demonstrere at de er konger på egen haug. Med episke Paschendale kommer endelig den rette blandingen av tyngde, luft og suggererende melodier/harmonier. Hør trøkket i partiet 3:42 til 4:02 (og forestill deg det uten synth), hør at Dickinson endelig flyter inn i lydbildet som et instrument igjen. Kult, Maiden er faan meg tilbake.

Med Face In The Sands åpnende toner i valsetakt befinner jeg meg på ny i et kort svettetokt. Skal det gå til helvete nå igjen? Niks. På 0:33 legger Harris ned en uvanlig monoton basslinje som gir bandet tid til å bygge opp et stemningsbilde så nært opp til det industrielle som jeg noensinne har hørt dem. Dickinson leverer låtas flotte melodi med en godt balansert intensitet, og med det forlenges gjenhørsgleden for min del. Og det beste: Det er ennå ikke over. Med Age Of Innocence sporer Maiden på ny tilbake mot To Tame A Land, men denne gang mot selve låta og i tillegg med et melodisk følelsessterkt og allsangsvennlig refreng. Flotte greier. Faktisk så flott og konkluderende at den akustisk gitar-baserte og avsluttende Journeyman passerer som et hyggelig og tidvis vakkert stykke bonusballade - og det uten at jeg plages nevneverdig med et refreng handlet inn under tilbudsuka på Mega:

I know what I want. And I say what I want
And no one can take it away

Endelig ved veis ende. Som sagt; ei skive som sliter i ytterpunktene av Maidens kvaliteter, stabilitet og leverett. Jeg har dyttet en vedvarende irritasjon over dårlig miks til side (hvor blir det av bassen til Harris?) for en konsentrasjon på Iron Maidens uttrykk og intensitet nå 23 år etter debuten. Javisst er de blitt 'gamle gubber', men de er ikke gretne. Faktisk er de overraskende energiske i utvalgte øyeblikk, og det er overhodet ikke vanskelig å høre at disse seks karene liker å spille sammen. De leverer det du vil ha trygt innenfor sitt eget uttrykk og med en kledelig demokratisk flyt i låtskriverkrediteringen. Ikke like jevnt som på Brave New World, men til gjengjeld mer potent i de rette øyeblikkene. I sum er det mer enn nok til at jeg vil anbefale Dance Of Death til metallhoder med en hang til nostalgi og mimring.

comments powered by Disqus

 



Endre Dahle
2003-09-26LItt kritisk, eller?

Syns du er ganske hard mot dem, ikke den beste plata dems, for å si det sånn, men fremdeles mer enn 4.

Even Amdahl
2003-10-18Øyvind Adde 'på jordet'

Wildest Dreams er ingen god start. jeg får flash-backs til bruce dickinsons solo-materiale noe jeg ikke jubler over. Det skal sies at låta blir bedre etter noen høringer. Duste video! rainmaker er stilig!, man kan drømme seg bort i riffene. No more lies er rett å slett metal-vakker, ikke alle refreng trenger å være så innmari "dype" for å funke. Så kommer mesterverket montsegur!! For et trøkk, tekst, vokal og riff. Mørk,mørk låt.Tittelsporet Dance of death er en låt hvor bare fantasien setter en stopper for nytelsen. Gates of tomorrow gir meg erindringer til x-factor tiden: (Paschendale er allerede en klassiker i mine øyne, tilbake til noe av powerslave-tematikken. Face in the sand er en 5'er. Age of innocence blir i mine øyne en litt slapp låt med god tekst før Journeyman avrunder metal-gallaen med en heavy-rolig "ballade"! Alt i alt en plate som hvil bli en like stor klassiker som killers, beast, powerslave, seventh son og brave new world!!
6 6 6 6 6

Lars Olsen
2003-10-29Øyvind

Må si at jeg er HELT enig med Even A.
Kunne vært mine egne ord. Hører plata om og om igjen og spiller med (luftgitar) hver gang. Helt rått av disse seks gutta
som uheldigvis spiller på sin siste arena turne. Gøteborg 15/11 gjelder for meg.

Blofeld - Emperors of Rock
2003-10-29Øyvind...

Øyvind har en del gode poeng, og er ikkje ein som berre kritiserer vilt uten grunnlag.

Men eg er heilt uenig i at det berre har nostalgi og mimreverdi. Den forrige plata, og denne, har gitt Maiden nye fans. Faktisk folk som hata Maiden før i tida kjem opp til meg og forklarer kategorisk kor bra desse nye platene er. Dance of Death har eit par punkt og strofer som ikkje er så gode, men det samme kan ein seie om absolutt alle andre plater som nokon gang har vore laga, så det er ikkje noko problem. Det kjem jo berre an på smak uansett. Eg såg foreksempel at Pearl Jam fekk 6 punkt på den nye plata, sjølv om eg synest Pearl Jam er og har alltid vore fryktelig dårlig. Men ingen held fasiten for kva som er rett, så ein får berre akseptere at andre har andre meiningar. Lytt alltid til ørene, og gjør opp deres egne meninger.

Thor-Arne
2003-11-27THE SOUND OF MAIDEN

Ja, hvordan låter egentlig Maiden? Hva er de klassiske trekk ved våre britiske venner, og som vi har hørt gjennom utrolige 23 år siden de slapp sin første skive tilbake i 1980? Steve Harris' bassgang, som galloperer avgårde og to gitarer og trommer, kan man si er basis for all deres musikk. Men, for å si det slik: Gjennom 23 år har bandet hatt ørtogførti forskjellige sammensetninger. Derfor har hvert eneste band sin egen sound.
Men, de siste 21 årene, hvis vi ser bort fra perioden med Di'Anno og Blaze Bayley (grøss! vil nok mange si; min lokalavis' rockekommentator påsto til og med at Bayley sang surere enn rognebær!) er det et klassisk moment med Maiden: Bruce Dickinson. Det er "The Air Raid Siren" som løfter Maiden til nye høyder, det er han som er Maiden. Neida, jeg har ikke glemt Steve Harris som den store drivkraften.
Det er jo hans bass som har vært Maidens store sound.

Nå ser det nok ut til at Synth og Symphony og Harmonies har tatt over. Faktisk har det vært slik på alle album siden Somewhere in Time, hvor man begynte å eksperimentere med synth og synth-bass og synth-gitarer.
Det er tydelig både på Fear of the Dark sågar som Dance of Death, og nydelig gjennomført på deres beste album noensinne, "Seventh Son...."

Men, en sound er i seg selv ingen negativ ting. Det eneste jeg nå tilslutt ville tilføye som et apropos til Øyvind Addes underholdende artikkel og anmeldelse, er at han kanskje delvis har rett når det gjelder en "idétørke" og at Maiden høres ut som de parioderer parodibandet Spinal Tap som igjen Parioderer Maiden! Ganske morsomt, Mr. Adde.

Men, vi må huske på at ethvert band har den evnen til "å gå i fella" og utvikle sin egen sound gjennom årene. Maidens fedre i heavyrocken gjorde vel det til de grader. De solgte seg vel aldri, Deep Purple eller noen andre av de gamle helter fra 70-tallet. Slik er det også med Harris sitt kjære Maiden.

Og slik er det også på Dance of Death. Det er symfonisk, kanskje parodisk, det er energisk, det bygger på religiøse og politiske oppfattelser av vår samtid og fortid; det er drømmende og poetisk og kanskje også patetisk.

Det som er styrken (?) med Dance of Death er at Maiden denne gang ser ut til å ha samlet gamle låter og gjort dem til innsmeltede elementer i de nye. Det trenger ikke være negativt. Det var jo mange over hele verden som reiv seg i hockeyhåret over at nevnte Blaze Bayley sleit Maiden ned i gjørma. Da Dickinson og Smith kom tilbake til Maiden forventet alle seg et klassisk Maiden. Det fikk de kanskje litt av med deres "Brave New World".

Men, mest av alt av det gamle Maiden kan man høre på Dance of Death, samt noe nytt som med "The Journeyman" og "Paschendale".
Det gamle høres vel best i fengende gitarsoloer lange som gode orgasmer, som leder oss ut i mang en gitarsoloonani. Bare tenk på "No More Lies" solopartier. Utrolig fengende! Det som slo meg mest da jeg hørte introen til "Montsegur", var at det var akkurat som å høre deler av "The Duellist" eller "Rime of the ancient Mariner" fra albumet Powerslave. Andre har igjen pekt til Piece of Mind for "sound".
Enkelte steder kan jeg høre at assosiasjoner fra den klassiske "The Clansman" sniker seg inn igjen, også dette i sangen "No more Lies"- helt i begynnelsen av bassgangen til godeste Harris. Sangen "When two world collides" nynner også i det fjerne.

Dette er det som er styrken til Maiden: Bruce's stemme, Harris' bass, gitarsoloene, Nicko på trommer.. Kort sagt: Maiden er nok en gang tilbake.

Signe
2004-02-22Rainmaker er jo bra!

Den der synes jeg var kritisk! Jeg er enig noen steder, men... Rainmaker? Gjør ikke inntrykk? Det må vel være det dummeste jeg har hørt! En ting jeg derimot synes er bra er at du trekker fram de låtene, Face in the Sand, Journeyman og Paschendale! Det er nemlig de beste låtene! Signe

Jack The Rabbit
2004-03-24Iron Maiden

De beste sangene på DOD er Rainmaker, Paschendale og selfølgelig Dance Of Death. Hør Dance Of Death soloen fra 04:30 og utover, det er en konge bra solo. Men uansett de beste Maiden låtene er de gammle (Hollowed be thy name, The Trooper, Transylvania, Be quick or be dead, Fear of the dark, Afraid to shoot strangers, Wasting Love, The number of the beast, 2 Minutes to midnight, Can i play with madness, The evil that men do, etc. etc.)

Runar K Bruaas
2004-03-31Seriøst! SKJERP DEG!

Hvor mange ganger har du egentlig hørt på CD-en før du skrev anmeldelsen? ikke mange, tipper jeg. Spesielt kan din kritikk av tittelsporet tyde på det. Jeg kan godt innrømme at Dance of Death ikke var favoritten min første gang jeg hørte den. Men det må da være måte på. At en anmelder fakrisk driter driter ut en sang i en anmeldelse har jeg aldri opplevd før, og jeg håper det blir siste gangen. for jo flere ganger du hører Dance of Death, jo bedre blir den. Dette er ikke noen pop-sang som klistrer seg til hjernen sin første gang du hører dem for så å forsvinne etter et par gjennomhøringer. Dette Metal, mann. og det må du da vite. du må ha hørt en Metalsang minst 20 ganger før du kan si hvor bra den er..... Kritikken av de andre sangene er faktisk til visse tider saklig(!) Men skjerp deg på for eksempel No More Lies. Den gir jo i likhet med Dance of Death et halvdårlig førsteinntrykk. Men jeg trodde da at en god musikkanmelder hadde vett nok til å høre på de "dårlige" sangene en gang til for å finne ut om de virkelig er så dårlige. Men den gang ei. Montsegur kan jeg heller ikke kjenne igjen i kritikken din. Den er en herlig ren Heavy Metallåt som virkelig viser hva Miden er gode for. Jeg har latt alle vennene mine høre på den, og hver eneste er enig med meg. Hvordan du klarer å lande tørrskodd etter å hoppe over den herlige introen til Gates of Tomorrow, skjønner jeg heller ikke. Den er GENIAL, i likhet med resten av sangen. Den positive kritikken din av Paschendale overrasker meg. Siden du har begynt å henge ut de beste sangene og skryte av de dårligste (ikke akkurat det at noen sanger i det hele tatt er dårlige), skulle jeg tro at du fortsatte med det. Men tusen takk for at du endelig skriver noe bra. Paschendale er den helt klart beste sangen på albumet. Å ja.... tenkt hvor dårlig partiet fra 3.42 til 4.02 hadde hørt ut uten synth. Helt enig. Så alt i alt stinker anmeldelsen din av alt for få gjennomhøringer og en anmelder som nok er litt mer inne i pop enn i Metal. Dessuten bommet du visst på årstallet til Fear of the Dark (den er fra 1992). Hva sier Maiden fan-kompisen til det?

Øyvind Adde
2004-04-01Seriøs og skjerpet

Hei, Runar.
Totalt sett har jeg hørt på heavy metal i 24 år, Iron Maiden i 22 av dem. Men jeg har fremdeles til gode å se den manualen du refererer til her; den som sier at "du må ha hørt en metalsang minst 20 ganger før du kan si hvor bra den er". Høres ut som en litt langdratt og spesialdesignet versjon av den gamle tommelfinger-regelen "Den beste musikken er den du liker først etter mange gjennomhøringer" - en regel som sjelden forholder seg eksklusivt til metal-genren.

Uansett mener jeg Blofeld sier noe viktig i en tidligere feedback her: "Ingen held fasiten for kva som er rett, så ein får berre akseptere at andre har andre meiningar. Lytt alltid til ørene, og gjer opp deres eigne meiningar." Mine meningsytringer representerer ikke noe mer av en objektiv sannhet enn en kritikk av min anmeldelse - kanskje spesielt ikke en kritikk fra en som signerer mailen sin med "Verdens største Maiden-fan". (Det er mange av dere.)

I omgang med et band som har en så ekstremt dyrkende fanbase som Maiden, har jeg merket meg at det aldri blir tilstrekkelig med en karakter som fire - selv om dette tross alt er en bra karakter. Dance of Death ER i mine ører et bra album. Men, med alle skavanker og høydepunkter - som jeg har gjort rede for i teksten - samt sammenlikninger mot deres tidligere diskografi, syns jeg faktisk ikke at den totalt sett er nevneverdig mer enn bra.

Og når du tipper antall gjennomlyttinger denne karakteren/anmeldelsen er basert på, er du dessverre ute på myra og plukker molter. Skiva gikk lengden gjennom flere ganger, nesten hver dag i drøyt tre uker - med mitt kjennskap til Maiden følte jeg at de trengte/fortjente det. Tipper du vil finne at det er litt mer enn mange av de som sto klar til å rulle femmere og seksere dagen etter at skiva ble sluppet for salg.

Kenneth Fromreide
2004-08-26RAINMAKER ER GENIAL

Kritikken mot RAINMAKER er bare morsomt. Er selv musiker, og vet nøyaktig hva et mesterverk av en rockemelodi detter er. Vokalen er imponerende. Sjelden slike sanger dukker opp. Touch too much og Soul Stripper av AC/DC har den samme stilige stilen.

Tom Robin Wang
2004-12-10Smålig hardt men bra

Tja hva kan man si, alle har jo forskjellige meninger.. Denne nye plata hører jeg ikke heletiden, jeg hører faktisk variert fra pop til svartmetall og electronica. Men Heavy Metal er jo stilen jeg alltid havner til uansett om jeg har en bra eller dårlig dag. Og Maiden er så klart farvorittene. Veldig bra beskrevet av Paschendale. Sangen er en orgasmisk opplevelse fra Maiden. Men tross alt Rainmaker er jeg litt enig med, jeg kan høre den og si dette er Maiden, men forholder meg til de låtene som har en begynnelse et tyngdepunkt og slutt. Det er det som er Maiden, Alle har rett til å si sin mening, veldig bra innlegg. Litt kritisk og litt hard mot de stakkars moroguttene, men fortvil ikke, det er en grunn til at det finnes musikk sjangrer/stiler for alle, og Maiden er en utstikker i Heavy Metal.

tommy
2005-12-01Up the Irons

Bra skive og gleder meg allerede sinnsykt til neste studioalbum kommer :)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo