cover

Feast of Wire

Calexico

CD (2003) - City Slang / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Ørkenrock / Tex-Mex / Indierock

Spor:
Sunken Waltz
Quattro (World Drifts In)
Stucco
Black Heart
Pepita
Not Even Stevie Nicks...
Close Behind
Woven Birds
The Book and the Canal
Attack El Robot! Attack!
Across the Wire
Dub Latina
Güero Canelo
Whipping the Horse's Eyes
Crumble
No Doze

Referanser:
Amor Belhom Duo
Giant Sand
Lambchop
Los Lobos
Migala

Vis flere data

Se også:
Travelall - Calexico (2000)
Even My Sure Things Fall Through - Calexico (2001)
In the Reins - Iron & Wine & Calexico (2005)
Garden Ruin - Calexico (2006)
Garden Ruin - Calexico (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mild taco

Calexico overrasker ikke voldsomt på sitt fjerde offisielle album, og mesterverket lar fortsatt vente på seg...

Joey Burns' imponerende presentasjonskonsert med Martin Wenk og Volker Zander på SoWhat! i januar bidro til at forventningene til Calexicos fjerde plate var satt i høyspenn. I tillegg har ryktene gått om at Feast of Wire vil bli deres definitive gjennombruddsplate. Det blir den nok ikke, men det behøver ikke nødvendigvis bety at den står noe tilbake for tidligere bedrifter når det gjelder kommersiell appell. Feast of Wire er i sin helhet mer reservert enn tidligere. Med mørke novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store - og gledelige - overraskelsene uteblir.

Jeg har fulgt gitarist og vokalist Burns og trommis John Convertino siden de ble tatt inn som en del av Giant Sands storfamilie av Howe Gelb på midten av 90-tallet. Joey Burns' egne ambisjoner viste seg å være vanskelige å forene med Gelbs musikalske visjoner. Med sitt andre album, The Black Light (1998) viste Tucson-duoen at de likevel hadde mye å fare med på egenhånd, og den står igjen som en av mine store personlige favoritter. Jeg tilga den noe skuffende oppfølgeren Hot Rail (2000) av flere grunner. Særlig gnistrende liveshow (ikke minst med Mariachi Luz De Luna) og fantastiske hard-to-get skiver som Road Map og Travelall bidro til at bandet alltid har vært store i mine ører.

Feast of Wire var et umiddelbart antiklimaks etter den positive forhåndsomtalen - en følelse som etter mange runder ikke helt har sluppet taket, selv om platen vokser litt over tid. Mye kan sikkert tillegges forventningens forbannelse, men det er vanskelig å gjøre noe med. Musikk er mer følelse enn fornuft, og når det gjelder Calexico blir jeg gjerne både personlig og følelsesmessig engasjert. Jeg blir rett og slett ikke særlig beveget av denne platen. Alt er tilrettelagt og arrangert ypperlig, men jeg kjenner ingen sterke følelser av å høre på Feast of Wire, til det blir den for tam og kontrollert.

16 låter og snaut femti minutter blir fortsatt i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den spontane verkstedfølelsen som kjennetegner disse musikerne kan nemlig fort snu fra å være en styrke til å skape en sprikende helhet. Selv om alle de medvirkende musikerne er stilsikre som få andre har de heller ikke denne gangen klart å veve det mesterverket av et lappeteppe som de har potensiale til å gjøre. Til det blir helheten for anonym, og selv om platen sikkert ville passet til nær sagt hvilken som helst film, Jonny Vang eller andre, bør den helst fungere også uten følgebilder.

Nåvel, grynting til side: Det er fortsatt mye bra å finne på Feast of Wire. Det første sporet - og her må jeg ta en rask avstikker: I følge "sikre" kilder så skal det av alle ting eksistere et spor 0, men jeg klarer ikke å hente det frem på min kopi. Det er mulig at dette kun finnes på den amerikanske versjonen (Quarterstick), men dere er herved informert. I hvert fall, det første sporet på MIN kopi er av ypperste kvalitet, og slår godt an tonen til det som følger videre. Sunken Waltz er en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:

... prayed it would rain and rain
submerge the whole western states
call it a last fair deal
With an American seal
and corporate hand shake...

Quattro (World Drifts In) er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og strykerarrangementer. Black Heart må også nevnes som et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en ganske særegen, elegant atmosfære til Burns' skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På Close Behind blandes de inn med en blåserekke fra gamlelandet, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen. Alle disse låtene bærer slektskap med klassiske fortellinger som The Ride (pt. II), Stray, Gilbert eller Crooked Road and the Briar.

Ønskes renere Mexico-innflytelse bør man søke de tradisjonelle folkmelodiene Across the Wire og Güero Canale, men sett under ett er det mindre spor av Mexico her enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy Attack El Robot! Attack. Det rene jazzsporet Crumble skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske Not Even Stevie Nicks... er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen som er på full fart utfor stupet...

Det er ingen direkte dårlige låter på Feast of Wire, men heller ingen uforglemmelige slagere. Styrken ligger mest i platen som helhet, men helhetsinntrykket er ikke så brennhett som jeg ønsker fra Calexico.

Sammen med Brokebacks Looks at the Bird var Feast of Wire blant de to platene jeg hadde størst forventninger til tidlig i 2003. Begge har desverre skuffet til en viss grad, men se så hva våren bringer: I april kommer Calexico endelig tilbake til Norge med fullt band der de hører hjemme - på scenen, og i mars slipper Howe Gelb soloplaten The Listener. Våger en flaske tequila på at den gamle fortsatt er eldst.

comments powered by Disqus

 



Morten Hassum
2003-02-27Calexico: Feast Of Wire

Feilskjær finnes også på denne platen som på nesten alle plater, her kan nevnes kuttene "Not Even Stevie Nicks.." og "Attack El Robot!". Svært mange av låtene på Calexico's nye CD "Feast Of Wire" fremstår likevel som rene mesterverk, dette i likhet med svært mange av låtene på de tidligere utgivelsene "The Black Light" og "Hot Rail". Fantastisk gode og fengende melodier, ofte influert av tradisjonell meksikansk mariachi-tristesse, gjør at nakkehårene reiser seg gang på gang. For alle som evner å nyte storslagen musikalsk melankoli á la Tindersticks, Midnight Choir, Spain, Nick Cave, The Gentle Waves, Christian Kjellvander og desslike, er hver av de tre nevnte utgivelsene fra Calexico et funn. Undertegnede er (øyensynlig helt på tvers av hva anmelderen B. Hammershaug mener) av den oppfatning at Calexico er på sitt desidert beste på de tre nevnte platene, langt bedre enn på den "uoffisielle", dvelende, eksperimentelt sære og til dels umelodiøse Calexico-utgivelsen "Travelall", samt tidligere prosjekter som duoen Convertino & Burns har vært involvert i, så som Giant Sand og OP8, hvor godbitene kun kommer som "bonuser" blant en rekke heller uengasjerende og mindre fengende melodier. Som musikkelsker og audioentusiast gir jeg kvalitetsutgivelsen "Feast Of Wire" en sterk og varm anbefaling: Terningkast fem pluss, om man vil!!!

Borkum Riff Jr
2003-12-11Gunstig, selv om den kunne vært kortere

Dette albumet vokser mer og mer for hver gang jeg hører på det. Første gangen følte jeg at det var greit nok, men ikke så veldig mye mer. Nå er det abolutt oppe i toppen. Jeg går med på at det kan være litt vel langt, men jo mer man hører på det, jo bedre liker man det.

Øyvind
2003-12-13Enig!

Enig! Til tross for mange merkelige innfall underveis, og ikke alle like vellykka, er det et veldig bra album! Jeg klarer ikke beskrive hvor godt jeg liker Calexicos lydbilde! Det må vel bare høres. Men den mangler en låt som Ballad of Cable Hogue (på albumet Hot Rail). Høydepunkter: Sunken Waltz, Black Heart, Güero Canelo og Close Behind. Dersom dette albumet hadde blitt kortet ned med 4-5 låter, hadde helhetsinntrykket vært enda bedre! Men jeg synes den fortjener en prikk mer enn det groove har tildelt den!

En snodig sak med albumet er at det er lagt inn noe sånt som 15 korte, tomme spor på ti sekunder, før bonuslåtene kommer. Dette er visstnok bevisst, og var en ide en av bandets medlemmer hadde.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo