cover

Women

Women

CD (2008) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Støyrock

Spor:
Cameras
Lawncare
Woodbine
Black Rice
Sag Harbor Bridge
Group Transport Hall
Shaking Hand
Upstairs
January 8th
Flashlights

Referanser:
Deerhoof
No Age
Sonic Youth
This Heat
Black Tambourine
Aids Wolf

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kvinneroppskriften

Canadiske debutanter med forfriskende støyrock-heksebrygg.

Det er helt åpenbart at Women har truffet noe. Om det er måten de uten blygsel strør om seg med de riktige referansene, at de fremstår som en usedvanlig likandes gjeng, eller at de rett og slett kjenner de riktige folkene, vites ikke. Faktum er uansett at til å være et band som ble dannet for under et år siden, blir de møtt med en imponerende godvilje blant musikkanmeldere, bloggere og plateselskaper (Jagjaguwar trakk til slutt det lengste strået for internasjonal distribusjon etter at platen har vært tilgjengelig siden juli på Flemish Eye hjemme i Canada).

Det er flere gode innfallsporter til dette bandet. Historiene om hvordan de startet innspillingen i et studio med all verdens digitale fasiliteter, for så å ende opp med å gjøre flere av opptakene på en fire-spors båndopptaker i en stikkrenne i femti kuldegrader har gått igjen i flere intervjuer på nettet. Mentor og fødselshjelper Chad VanGaalen har alltid laget plater etter innfallsmetoden, og innspillingen av denne platen har i perioder gått over stokk og stein.

– Med Chad, og jeg er ikke sikker på om man har lov til å si dette, er oppskriften å bli høy og se hva som skjer, uttalte vokalist Pat Flegel i et intervju med den canadiske studentavisen The Gauntlet tidligere i år.

Coveret har også betydelig stoppeffekt, der en enkel bandlogo følges av et av den britisk-amerikanske journalisten Felix Greenes sterkeste motiver. Greene dekket de asiatiske kommuniststatene på 60- og 70-tallet, og var en av de første vestlige journalistene som slapp inn i Nord-Vietnam. Det aktuelle bildet er tatt i Maos Kina en gang på 60-tallet, og maner med enkle grep frem uhyggen der et hundretalls mennesker er linet opp på en paradeplass for synkrongymnastikk.

Mange gode knagger å spinne myter på, med andre ord. Likevel handler dette verken om innspillingsmetoder, røverhistorier, Mao eller VanGaalen, men om det enkle faktum at Women lager god, skitten rock n' roll.

Åpningspartiet Cameras låter omtrent slik det ville ha hørtes ut om man hadde sulteforet Fleet Foxes i en måned, snurret dem rundt 50 ganger og sendt dem inn i et iskaldt fabrikklokale for å legge ned noen harmonier. Hakkende vakkert.

Påfølgende Lawncare slipper en tidevannsbølge av vidunderlige dissonanser løs på lytteren, mens Woodbine er en seig drone som tar den tiden den trenger (tre minutter og trettini sekunder for å være presis).

Det er i det hele tatt vanskelig å gi noen enkel, dekkende sjangerbeskrivelse av hva Women holder på med, utover at de åpenbart har hørt en god del på band som Mission of Burma, Sonic Youth, Swell Maps og This Heat. Det knitrer og spraker overalt (takket være nevnte VanGaalens analoge, tidvis primitive, innspillingsteknikker), samtidig som stumpe, maskinelle rytmer gir platen et industrielt preg.

Og så inneholder platen én strålende juvel av en popsang. Black Rice heter den, og har denne tidløsheten som gjør at man instinktivt tenker "coverversjon!" første gang man hører den. Women blir ikke mer tilgjengelige enn dette (ikke ment å være morsomt), og falsetten i refrenget, det tindrende klokkespillet og det vanedannende gitartemaet gjør dette til et av årets aller fineste enkeltspor.

Påfølgende Sag Harbor Bridge fortjener også noen ord, der den looper gitarer og feedback om hverandre i en herlig smørje av hvit støy, mens Group Transport Hall er nok en liten grevling av en popsnutt, som stikker hodet opp av jorden for så å forsvinne like raskt som den dukket opp 70 små sekunder senere.

January 8th starter med å meisle ut temmlig atonale droner, men får etter hvert skikkelig opp dampen og slår formelig gnister mot slutten. Sikkert en vinner live, selv om bandet selv påstår at de ikke er noen stor opplevelse på en scene (som tidligere nevnt, likandes typer).

Ved siden av dette, byr sporene som her ikke er nevnt spesielt (Shaking Hand, Upstairs, Flashlights) utelukkende på god, maskulin primalunderholdning med gitarer.

Women kommer fra Calgary, byen som på folkemunne går under navnet "Nashville of the North" for sine mange rodeoer, salooner og menn (og kvinner) med cowboyhatter. Ja, faren er vel overhengende for at det er flere som forbinder byen med Vinter-OL 1988 enn indierock – Tegan, Sara og Leslie Feist for ha oss unnskyldt. Women kommer på ingen måte til å endre verdens oppfatning av dette, men disse knappe 30 minuttene med ubesudlet rock n' roll er et tydelig bevis på at det fremdeles fins håp.

En av årets sterkeste debuter.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Björk - Greatest Hits

(One Little Indian)

Björk slår et heftig slag for fred, frihet, demokrati, omsorg og nytelse.

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP