cover

Gorillaz

Gorillaz

CD (2001) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronika / Dub / Indierock / Rap

Spor:
Re-Hash
5/4
Tomorrow Comes Today
New Genious (Brother)
Clint Eastwood
Man Research (Clapper)
Punk
Sound Check (Gravity)
Double Bass
Rock The House
19-2000
Latin Simon (Que Pasa Contigo)
Starshine
Slow Country
M1 A1
+ Multimedia Section

Referanser:
Spacemonkeyz
Blur

Vis flere data

Se også:
Laika Come Home - Spacemonkeyz & Gorillaz (2002)
Demon Days - Gorillaz (2005)
Plastic Beach - Gorillaz (2010)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Take That!!!

Gutter med knoker i knehøyde og hoder godt over vannskorpa

Har du unngått å få med deg dissa gutta?! Ikke mulig! Ok da, en rask oppsummering av soga så langt: Det er et etter hvert kjent mediefenomen at Blurs Damon Albarn i likhet med mange andre popeksellenser har akket seg ganske kraftig over musikkbransjens utviklingen i retning av tyggegummi- og lolitadyrkning. Nå er gudskjelov Albarn i motsetning til Liam Gallagher av typen som kan legge penga der kjeften er og forsøksvis gjøre noe med saken.

I sitt korstog mot overfladisk boy- og girlbandpop har han fått god og grafisk støtte fra landsmannen og tegnserieskaperen Jamie Hewlett (Tank Girl, anyone?) til å utforme verdens første virtuelle (tegneserie)band - Gorillaz. Et par velplasserte tallkombinasjoner på Albarns mobilfon har i tillegg høstet inn superprodusenten Dan Nakamura (bl.a. Handsome Boy Modeling School) og fetter'n til sjølveste Ice Cube; Del Tha Funkee Homosapien for en felles kamp mot bransjens kunstig sammensatte band. Metoden er elementær homeopati: Med ondt skal ondt fordrives ? Albarn har med andre ordselv satt sammen et band for å demonstrere at det går an å gjøre det uten en eksessiv bruk av E-stoffer og konserveringsmidler.

Og resultatet, det er fett! Gorillaz bruker poplåter som basis for sin lek med form, innhold og lydbilder. I utgangspunktet er dette fire svært forskjellige herrer, men det er verdt å merke seg at deres musikalske ulikheter her faller sammen i en vellydende helhet med høy chill-outfaktor. Spriket er med andre ord ikke for stort, bare stort nok til at gutta kan krydre hverandres bidrag uten å gi slipp på sine egne individuelle særtrekk. Albarns Blurdefinerende cocky og slepende cockneyaksent og typiske gitarspill faller nesten merkelig godt på plass mot Nakamuras beats og programmeringer. Kombinasjonen av Albarns kynisk kvikke lyrikk og Del Tha Funkee Homosapiens lavmælte kommentarer i rap-form (sterkt eksemplifisert i den glitrende førstesingelen "Clint Eastwood") avstedkommer en fusjon mellom USA og UK som geografisk møtes et sted halvveis ute i Atlanteren - Island kanskje?

Faktisk ikke så uriktig; i "New Genious" og "Man Research" spores Albarns fascinasjon for nesten-landsmennene GusGus, men i forhold til platas helhet må vi for Guds skyld passe på å nevne at "Gorillaz" inneholder referanser til en rekke andre elementer og genre også. Electronica og dub møter hip-hop og plukker opp mengder av lounge og Britpop av den gode sorten på veien. Vi hører spacedub i skyggen av salige The Clash og en sunn eklektisme i nevnte bands ånd, selv om Gorillaz styrer unna reggae- og skabiten. Mest merkverdig i egenskap av deres kunstige sammensetning og formodentlig midlertidige samvær, er det dog at de klarer å holde kvaliteten så høyt oppe gjennom hele 15 spor. Jeg har faktisk 0 problemer med å la denne skiva løpe fra ende til annen uten å bli rastløs, og de av dere som har den samme evnen til nytelse av dette verket vil bli belønnet med en up-tempo og leken reprise på "Clint Eastwood" som skjult spor etter "M1 A1". Snakk om overskudd. Fett, kult! Mer! Mer!

Albarn fortjener bøttevis med credit for sitt smådristige prosjekt som - takk milde Skaper - er mer interessant musikalsk enn konseptuelt, men et nådestøt til Britney Spears og Backstreet Boys er det nok ikke - til det er Gorillaz? musikkpolitiske profil for godt skjult. På en annen side; en mer definitiv historieskrivingen for de siste fem årenes musikalske profiler og utvikling vil nok ikke finne sted før om en ti års tid, og vi setter vel alle en ganske solid Bjerkebong på at nevnte gummidrøvere ikke vil vies nevneverdig med plass i fremtidens musikkhistoriske krøniker.

Høydepunkter: "Rock the House" (flott oldschool rap fra Del Tha...), "Clint Eastwood" og "Starshine". Legg også merke til at enda et støvlag tørkes av den vellagrede cubaneren Ibrahim Ferrer i "Latin Simone".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"

(Constellation)

Tung og schizofren debut av Godspeed You! Black Emperor-medlemmet Efrim Manuel Menuck.

Flere:

The Megaphonic Thrift - Decay Decoy
Devendra Banhart - Niño Rojo