Genre:
Rock
Stiler:
Hardrock / Singer/songwriter
Spor:
Crazy Or High
Queen Of Sorrow
Steppin Stone
Yesterday, Today, Tomorrow
Takillya (Estyabon)
Won't Find It Here
She Deserves A Free Ride (Val's Song)
House Of Doom
Damage Is Done
Layne
Woman Don't Cry
No Other
A Whiter Shade Of Pale
Once More
Fear
Referanser:
Ozzy Osbourne
Alice In Chains
Se også:
1919 Eternal - Black Label Society (2002)
The Blessed Hellride - Black Label Society (2003)
Mandige følerier
Musikk å angre til etter at man har banka kona eller å deppe til etter at hockeylaget ditt har røket ut i kvartfinalen.
Del på Facebook03.05.2004
Zakk Wylde (gitarist for Ozzy Osbourne og hjernen bak Black Label Society) har valgt å roe det hele litt ned. De elektriske gitarene er ikke lagt helt bort, men må ofte vike for den akustiske varianten på det nye albummet. Dermed inneholder Hangover Music Vol. VI lite barsk heavy metal. Igjen sitter man med en mørk, tung og dyster singer/songwriter-variant, ispedd noen hårete gitarsoloer.
Femten låter med maskulin følsomhet, raspete røst, litt strenger og litt tangenter er nok ikke den beste måten Black Label Society kan få vist fram talentene sine på. Tidligere har jeg ment at de rolige partiene på skivene deres sjelden har vært blant høydepunktene. Bandet framstår med større troverdighet i riffkaskader og blodsprengt aggresjon.
Skiva kan minne litt om Alice In Chains' Jar of Flies fra ti år siden, men har ikke samme nerve eller mystikk. Dessuten medfører 15 låter og spilletid på litt over en time at man gjesper seg gjennom deler av skiva. Noen høydepunkter finner man; Steppin Stone og et par til fungerer over gjennomsnittet godt.
En coverlåt har det også blitt plass til. Procol Harums klassiker, A Whiter Shade Of Pale, blir tolket av Wylde ved pianoet. Det høres ut som om det har vært svært smertefullt for han å spille inn denne. Det er i hvert fall smertefullt å høre på. Wylde er nemlig ingen stor vokalist. Dette kommer klart fram når han forsøker å utfordre stemmebånda.
Wylde er ingen Young eller Dylan. Det er nok heller ikke det han vil være. Uansett fungerer han bare halvgodt som en tung singer/songwriter. Denne typen følerier krever ofte at man som lytter opplever en slags nærhet til utøver eller låter. Noe slikt finner jeg ikke her.
Jeg synes Black Label Society tidligere har slitt noe med å holde nivået opp gjennom hele skiver tidligere. Denne gangen har de truffet blink enda sjeldnere enn normalt. Det er nok på tide å plugge inn den elektriske seksstrengeren igjen.
For de som føler seg forvirra: Dette er ikke volum seks i en serie kalt Hangover Music, men utgivelse nummer seks fra Black Label Society.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Dette er plata jeg har ventet på siden Zakk Wylde, Ozzys gitarist, ga ut "Book of Shadows" for endel år tilbake. Den skiva var preget av rolig, stort sett akustisk musikk og viste at denne karen kan mer enn å pøse ut kule riff for Ozzy Osbourne. I mellomtiden har vi fått fem Black Label Society skiver, og dette er fullblods Heavy Metal plater fulle av tunge riff og Zakks "signaturlyd", hylende Gibson Les Pauls.Omsider har han kombinert tyngden B.L.S. er kjent for med melodiøsiteten fra "Book of Shadows", og resultatet er etter min mening glimrende. "Hangover Music vol.6" er akkurat det, 15 låter for dagen derpå, når formen er dårlig og verden ikke er noen god plass å være.
Coverlåten av Procol Harums "Whiter shade of Pale" er den eneste som stikker seg ut på negativt vis - originalen er fremdeles best, for å si det slik. Ellers er denne cden en eneste lang nytelse, og herved anbefalt på det varmeste for alle som liker rolige låter som innimellom viser hoggtenner og glefser etter hælene dine!