cover

Hangover Music Vol. VI

Black Label Society

CD (2004) - Spitfire / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Singer/songwriter

Spor:
Crazy Or High
Queen Of Sorrow
Steppin Stone
Yesterday, Today, Tomorrow
Takillya (Estyabon)
Won't Find It Here
She Deserves A Free Ride (Val's Song)
House Of Doom
Damage Is Done
Layne
Woman Don't Cry
No Other
A Whiter Shade Of Pale
Once More
Fear

Referanser:
Ozzy Osbourne
Alice In Chains

Vis flere data

Se også:
1919 Eternal - Black Label Society (2002)
The Blessed Hellride - Black Label Society (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Mandige følerier

Musikk å angre til etter at man har banka kona eller å deppe til etter at hockeylaget ditt har røket ut i kvartfinalen.

Zakk Wylde (gitarist for Ozzy Osbourne og hjernen bak Black Label Society) har valgt å roe det hele litt ned. De elektriske gitarene er ikke lagt helt bort, men må ofte vike for den akustiske varianten på det nye albummet. Dermed inneholder Hangover Music Vol. VI lite barsk heavy metal. Igjen sitter man med en mørk, tung og dyster singer/songwriter-variant, ispedd noen hårete gitarsoloer.

Femten låter med maskulin følsomhet, raspete røst, litt strenger og litt tangenter er nok ikke den beste måten Black Label Society kan få vist fram talentene sine på. Tidligere har jeg ment at de rolige partiene på skivene deres sjelden har vært blant høydepunktene. Bandet framstår med større troverdighet i riffkaskader og blodsprengt aggresjon.

Skiva kan minne litt om Alice In Chains' Jar of Flies fra ti år siden, men har ikke samme nerve eller mystikk. Dessuten medfører 15 låter og spilletid på litt over en time at man gjesper seg gjennom deler av skiva. Noen høydepunkter finner man; Steppin Stone og et par til fungerer over gjennomsnittet godt.

En coverlåt har det også blitt plass til. Procol Harums klassiker, A Whiter Shade Of Pale, blir tolket av Wylde ved pianoet. Det høres ut som om det har vært svært smertefullt for han å spille inn denne. Det er i hvert fall smertefullt å høre på. Wylde er nemlig ingen stor vokalist. Dette kommer klart fram når han forsøker å utfordre stemmebånda.

Wylde er ingen Young eller Dylan. Det er nok heller ikke det han vil være. Uansett fungerer han bare halvgodt som en tung singer/songwriter. Denne typen følerier krever ofte at man som lytter opplever en slags nærhet til utøver eller låter. Noe slikt finner jeg ikke her.

Jeg synes Black Label Society tidligere har slitt noe med å holde nivået opp gjennom hele skiver tidligere. Denne gangen har de truffet blink enda sjeldnere enn normalt. Det er nok på tide å plugge inn den elektriske seksstrengeren igjen.

For de som føler seg forvirra: Dette er ikke volum seks i en serie kalt Hangover Music, men utgivelse nummer seks fra Black Label Society.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.