cover

Nothing Personal

Matt Marque

CD (2004) - Truckstop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop

Spor:
Blowback
Normalized Relations
By the Way
Close As I Can
Makeout
Undertow
I Had Considered It
Nothing Personal
(Cheers and Applause)
Possibly While High
Your Best Guess

Referanser:
The Sea and Cake
Califone
Iron & Wine
The National Trust
Arab Strap
The Lofty Pillars

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Personlig fra Chicago

Sammen med folk fra Califone, Wilco, Bevel og Fruit Bats har Mr. Marque laget en plate for de grå, tåketunge dager.

Chicago-baserte Matt Marque har fått med seg en rekke godtfolk fra hjembyen på sin andre soloplate Nothing Personal. Glenn Kotche (Wilco), Ben Massarella (Califone, Loftus) og Joe Ferguson (Deanna Varagona Trio) er bare noen av de mer eller mindre velkjente artistene som hjelper ham her. Resultatet er en plate fylt av helt rolige, tilbakelente popviser, med hip hop beats og forsiktig instrumentering. Marque synger avbalansert og avslappet, noe som gjør at tankene mine stadig dreier mot parasoll-croonere som The Sea and Cake og National Trust. Han har selv plassert denne platens narko-beats og gitarspill et sted mellom Portisheads Dummy og Nick Drakes Pink Moon. Veeel, sammenligningen er forsåvidt treffende nok, selv om han verken fusjonerer eller overgår de to tilstrekkelig nok til at jeg kan heve begge tommeltottene i været.

De korte låtene er noe bleke og spartanske der de dreier rundt Marques akustiske gitar og knappe beats, men dyktige pålegg fra for eksempel Fruit Bats Gillan Lisee (orgel), Matt Schneiders følsomme gitarspill og Josh Berman (Bevel) på trompet skaper nødvendig variasjon i lydbildet. Vår mann tangererer aldri helt tidlige låter som Blowback og By the Way og gjør heller ingen store grep for å skifte fil utover på platen. Litt stakkato snakke-synging på Undertow kan minne om Arab Strap, mens den intetsigende instrumentale kassegitar-baserte Possibly While High lover mer i tittelen enn det vi får levert. Det er i stemmen Marque har sin største styrke.

Jeg har ikke hørt hans debut Get There (2001), men har forstått det slik at Nothing Personal er en mer gjennomarbeidet og arrangert skive. Om den ikke er direkte slående, så etablerer den i hvert fall Matt Marque som en mann å følge med i tiden fremover. Med sin electro-folk som vokser litt for hver gjennomhøring, står Nothing Personal igjen som en plate med potensiale til å feste seg hvis man gir seg tid. Den kan være en slik man plutselig finner tilbake til med glede, men den kan like gjerne havne i den bunken som samler litt for mye støv.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motörhead - Inferno

(SPV)

De gamle er ikke bare eldst. De er også råest, mest grisete og aller tøffest.

Flere:

Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand
Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini