Genre:
Rock
Stiler:
Instrumental / Pop
Spor:
Castellorizon
On An Island
The Blue
Take A Breath
Red Sky At Night
This Heaven
Then I Close My Eyes
Smile
A Pocketful Of Stones
Where We Start
Referanser:
Pink Floyd
Remember when we were young...
David Gilmour forsøker å finne seg selv, men har i grunnen strandet på sin egen øy.
Del på Facebook29.03.2006
Helt siden han entret bandet i 1968 har David Gilmour vært livsviktig for Pink Floyd, og sammen med Roger Waters skrev han på syttitallet et kapittel i musikkhistorien han fremdeles nyter stor respekt for. Rent diskografisk har bandet etter Final Cut i 1983 holdt det gående uten Waters, og Gilmour fikk dermed sjansen til å utvikle musikken akkurat som han selv ville. Sett bort fra en noe overfladisk reunion av Waters og resten av Pink Floyd på Live 8 sist sommer, er Pulse-turneen for litt over ti år siden det siste store skriket vi har hørt fra dem.
Når Gilmour i forbindelse med sin 60. fødselsdag nå har gitt ut On An Island, vil nok mange tenke at mannens musikk ikke er død likevel. Og det skal jeg hilse og si at den ikke er. Ikke i nærheten en gang. Musikken er fortsatt levende og velgjort, men utviklingen har stagnert fullstendig. Å høre på disse låtene er som å hoppe frem og tilbake i Pink Floyds diskografi, og referansene er tydelige og mange. On An Island oppsummerer rett og slett hvilke standpunkt det britiske kultbandet har tatt siden 1974.
Dette dreier seg egentlig ikke om Pink Floyd, men på en måte gjør det det likevel. David Gilmour har her gått solo, slik han før har gjort i 1978 og sist i 1984, og når han gir oss musikk som like gjerne kunne vært signert hele bandet, sier det sitt om hvilken enorm innflytelse han har hatt på det. Denne plata er etter min oppfatning bare en bekreftelse på at Gilmour var et kunstnerisk enevelde etter Waters' avskjed på åttitallet, omtrent på samme måte som den sterke personligheten Waters selv var frem til og med egotrippen The Wall, om enn kanskje ikke med samme selvsentrerte fremtoning.
Riktignok har Floyd-tangentist Richard Wright blitt med på et par av låtene her, men kun for å legge noen orgelakkorder eller kore litt i bakgrunnen. Faktisk så er det enormt mange musikere med her. Nesten flere enn man får inntrykk av når man lytter. Gilmour viser seg dessuten som en multiinstrumentalist – noe som kanskje begynner å bli ganske vanlig når store artister kommer opp i åra – og spiller både bass, piano, orgel, bassmunnspill, perkusjon, samt det tyrkiske strengeinstrumentet cumbus. Ikke minst er han solosaksofonist på instrumentallåta Red Sky At Night. En nokså uventet vending.
Men selvfølgelig er det først og fremst gitarist han er. Han synger også, men siden han er så glad i å spille gitar, er gjerne soloene like lange som det vokale. Eksempelvis er både The Blue og Take A Breath delt i to, med første halvdel fylt med sang; andre halvdel fylt med følegitar. Og jeg må virkelig spørre: Hvorfor? Greit, han er flink, og jeg skal innrømme at han har gitt meg mange bakoversveiser tidligere. Men her virker det nesten som at låtene bare venter på at gitarsoloen skal starte, litt som en unge som begynner å sutre fordi iskremen ikke når tunga i tide. I så måte blir det nesten litt komisk når Gilmour her pøser på like mye i omtrent hver låt.
Inspirasjonen til On An Island skal Gilmour ha fått etter en tur til den greske øya Kastellórizo. Åpningssporet Castellorizon er en lydesanse som gjerne kan gi sydlige assosiasjoner (sett bort fra gitarsoloen), dessuten smetter det inn elementer utover i plata som frembringer det samme. Tekstmaterialet viser også at han (tilsynelatende mentalt) befant seg på en øy mens han skrev dette, noe som også kommer til klartekst i låttitlene. Og i tråd med den sjelevandringen Pink Floyd har fremvist opp gjennom årene, er også dette albumet av den reflekterte arten, åpent for forskjellige tolkninger.
On An Island er ikke en dårlig plate. David Gilmour og hans musikere er ikke uflinke, og det er opptil flere flotte øyeblikk her. Saken er at dersom man har hørt en del Pink Floyd før, har man også hørt dette før. Og selv om Gilmour her viser enkelte nye elementer i arrangementene, så er ikke en pompøs gitarsolo over et stort synthstrykeorkester i 6/8-delstakt, samt tre-fire korstemmer som forsterker enkelte vokalfraser, så veldig ukjent for publikum. On An Island fremstår for meg som et forsøk på å finne seg selv, kanskje litt for sent. For David Gilmour virker med dette litt - ja - strandet på en øde øy.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Jeg synes dette var et veldig bra og fint album. Jeg skjønner ikke helt når andmelderen påpeker at det er mange gitarsoloer her... Gilmours gitarsoloer er jo tross alt de vakreste og mest gåsehudfremkallende soloene du finner. Synes forøvrig at On an Island, The Blue, Smile, Where we start er alle fantastiske sanger, men best er kanskje Take a breath. Den rocker vel ræva av de fleste. Har forøvrig en Meeeeeeeget sterk gitarsolo. Lei av alle som mener Waters VAR pink floyd osv. David Gilmour (Og særlig hans gitarsoloer) var minst like viktig og i mine øyne kanskje viktigere. Synes det er flere gode øyeblikk etter at Gilmour tok tronen også. High hopes er jo kanskje en av dems beste sanger. Lenge leve Gilmour!
Må bare påpeke innlegget over her:
David Gilmour var ikke den viktigste i Pink Floyd nei.. Syd og Roger var de viktigste... og at du kan si at High Hopes er en av Pink Floyds beste sanger viser at du ikke er en skikkelig fan, siden den ikke kan kategoriseres som Pink Floyd sang
Joggyen skrev:
og at du kan si at High Hopes er en av Pink Floyds beste sanger viser at du ikke er en skikkelig fan, siden den ikke kan kategoriseres som Pink Floyd sang
Vel, jeg gidder ikke bruke tid på å si hvor mange bootleg cd`er og T-skjorter jeg har, men vil ivertfall påstå at jeg er en "Skikkelig fan" i aller høyeste grad. Jeg sa ikke at Pink Floyd var best under Gilmour, for det var de overhodet ikke, men Gilmours legendariske gitarsoloer og licks er jo så og si nesten 50% av Pink Floyd. Når han på High hopes leverer en herlig solo, er det ingen grunn til at den skulle være dårligere enn soloene på 60 og 70- tallet. Jeg synes faktisk det er litt rart at det finnes Pink Floyd fans som IKKE liker den. Vel, vel nå er jo Pink Floyd et band som man fort kan dele inn i 3-4 musikalske perioder, så det er nok mange ulike meninger der.
Mine favoritt sanger:
1, Comfortably numb
2, Wish you were here
3, Shine on...
4, High Hopes
5, Time
6, Echoes
7, Mathilda Mother
8, The Nile song
9, Brain damage/Eclipse
10, Have a cigar