cover

Neo Dada

Jono El Grande

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Humor / Klassisk

Spor:
neo dada
ballet morbido in a dozen tiny movements
oslo city suite
your mother eats like a platipus
big ben dover
three variations on a mainstream neurosis
choko king

Referanser:
Frank Zappa
King Crimson
Béla Bartók
Dmitrij Sjostakovitsj
Igor Stravinsky

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Klassisk prog-rock

Som vi sier på god nordlending: Ei alvorlig artig plate!

Jono El Grande. Hvilken ektefølt artigkar! Første gangen jeg hørte og så noe av ham var da jeg tok en av mine mange runder på et av landets folkebibliotek. Hans debut, Fevergreens, hadde gått meg fullstendig hus forbi før jeg plutselig stod med omslaget i hånden på Musikkavdelingen på Trondheim Folkebibliotek. Og hvilken debut det var! Jeg hadde store problemer med å koble den humoristiske Poirot-Hawaii-Zappa-duftende miksturen som Fevergreens var full av med den ganske så pompøse omgangskretsen som Jon Andreas Håtun (alias Jono El Grande) er kjent for, der prinsessegemalen Ari Behn nok er den mest prominente. Men nok om det; dette handler jo tross alt om musikken.

Håtun er nok den aller morsomte komponisten jeg vet om. Der han på den forrige plata holdt seg i et (relativt) akustisk miljø, slår stormannsgalskapen denne gangen ut i full blomst. Fagott, strykerkvartett, står side ved side med kazoo og strupesang. På et eller anna mystisk vis greier Håtun å mikse alt dette sammen; og han gjør det slik at det høres ut som den naturligste ting i verden.

Plata kan grovt sett deles inn i to hoveddeler, som skilles ad av en utflukt til den klassiske musikken. De tre første låtene utgjør den første delen, hvor et berg av melodiske temaer sjongleres i et forholdsvis strengt lydbilde. Melodiene har et tydelig Håtunsk preg, og tonespråket er gjenkjenbart fra Fevergreens, men samtidig låter det fullstendig anderledes. Kompleksiteten og ikke minst størrelsen (både på låtene og ensemblet) har vokst kolossalt. Ensemblet er et tradisjonelt rockeband, utvidet med blåsere og en strykerkvartett. Motivene er ofte svært korte; de kan nesten karakteriseres som brokker, noe som også en tittel som Ballet Morbido In A Dozen Tiny Movements indikerer. Brokkene repeteres, speiles og settes sammen på stadig nye måter i løpet av låtene; og ofte benyttes komposisjonstekniske metoder hentet fra den klassiske tradisjonen. Navn som Stravinsky, Bartok og spesielt Schostakovich spøker i bakgrunnen. Håtun har åpenbart også fått dilla på synkoperinger og rare taktarter, noe som gir de tre første låtene et herlig weirdo-dansant preg. Blandingen av komplekse og virtuose komposisjoner, banale melodier og til tider utrolig humoristiske instrumentelle veivalg (bare hør på allsangen i tidligere nevnte Ballet Morbido...) gir skiva en sterk egenart og en stor dæsj herlig selvironi. Minner dette om Frank Zappa, sier du? Damn right!

Jeg nevnte tidligere en utflukt til den klassiske musikken. Your Mother Eats Like A Platipus er et stykke skrevet for strykekvartett. Her synes jeg den godeste Jono El Grande faller gjennom på flere måter. Den virker for det første utrolig malplassert; midt mellom storslagne og humoristiske prog-rock-epos. Håtun forsøker, for det andre, å være alvorlig, og (slik jeg oppfatter det) hevde seg som en klassisk komponist. Resultatet ender opp i en blek pastisj i landskapet midt mellom Bartok og Schostakovich.

I låtene som følger denne låta viker El Grande litt fra den veien han la opp til i de tre første låtene. De solistiske bidragene trer tydeligere fram, og han flytter seg mer mot et rent rockeuttrykk basert på bassganger og groove. For meg mister han med dette noe av sin egenart, og den siste delen av skiva virker rett og slett ikke særlig inspirert. Jovisst, random, umelodiske saksofon-soloer er festlige, men når det er egentlig er det eneste som skjer i låta Three Variations On A Mainstream Neurosis føler jeg meg litt snytt. Hva skjedde med den kompakte og strenge kompositoriske stilen i første del? Avslutningslåta Choko King er i viss grad en retur til det innledende tonespråket; men greier likevel ikke helt å engasjere.

Men sett under ett er Neo Dada et interessant utspill fra en av Norges morsomste og rareste komponister. Møtet mellom post-rock-estetikk, banaliteter, humor og klassiske kompositoriske teknikker iscenesatt av et stort ensemble er helt klart underholdende.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Archie Bronson Outfit - Coconut

(Domino)

Ørene dine kommer til å blø fuzz etter å ha hørt Coconut, og danser du plutselig ut av det blå så skyldes det bare voodoo.

Flere:

Kullrusk - spring spring spring spring spring
Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker