My Life in Rooms

Barzin

CD (2006) - Monotreme / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sedat fra Ontario

Andreplaten til denne stillfarne og poetiske herremannen er et vakkert og betagende samvær - så lenge det varer.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook20.09.2006

- Maybe what I need is just more drugs, synger Barzin her et sted. Jeg er slett ikke sikker på om det er så lurt.

Med åpningssporet Let's Go Driving legger Barzin en varsom hånd på sin lytters skuldre. Vi stopper opp, setter oss ned, synker lett sammen. Dette er en slik sang som man kan kveile seg sammen på sofaen til, snufse en skvett, kanskje, før man sovner alene blant de myke putene. En slik sang man setter på i bilen mens man kjører avgårde inn i natten med rester av sin forlattes tårer på kinnet og ingen fremtidsplaner i sikte. En slik sang er Let's Go Driving.

Det er unødvendig å si at det er en lovende start Barzin legger opp til på sin andre plate. Han fortsetter i samme leia de neste 35 minuttene, uten at han hverken omkalfatrerer særlig på stilen eller berører de samme nerver.

Eller, det stemmer ikke helt. Om Let's Go Driving skaper frysninger langt nedover ryggen, får den neste oss helt ned i knestående. Med knapt hviskende vokal, dempet orkestrering og en dyp steelgitar som strekker seg mot stjernene er det bare å takke høyere makter for at det finnes folk som lager slik musikk. Han er da heller ikke alene i sitt rom, og det er bra folk som bidrar her (eksempelvis fra Great Lake Swimmers og Polmo Polpo).

Vår mollstemte venn fra Canada skal også berømmes for sitt tredje sukk fra lengselens brønn. Leaving Time heter det. Her hentes det frem en gammel fele som han gnikker forsiktig på, det blir litt Dirty Three-ish av dette, og igjen himmelsk vakkert.

Og slik skrider platen sakte og rolig frem. Alt skjelver som høstløv og fremføres med den dypeste andakt. Tidvis minner det han driver med om Mazzy Star/Mojave 3, andre steder om Spain/Lambchop, eller mer dunkle nattescener et sted mellom Tanakh og Bohren & Der Club of Gore. Men han klarer ikke å holde på nerven som innleder platen, til det er ikke låtene like sterke hele veien ut. De svinner gradvis hen utover på platen uten særlige ambisjoner, uten at det på noe vis blir direkte kjedelig å være med på ferden. My Life in Rooms blir litt som følelsen av å fange høstens første gule blad som faller ned mot bakken, la det vekke et par fine, nostalgiske minner, før det blåser ut av hendene dine og forsvinner ut av både syn og tanke.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: