cover

What Will We Be

Devendra Banhart

CD (2009) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Bossanova / Tropicalia / West coast / Psykedelia / Frifolk

Spor:
Can't Help But Smiling
Angelika
Baby
Goin' Back
First Song For B
Last Song For B
Chin Chin & Muck Muck
16th & Valencia Roxy Music
Rats
Maria Lionza
Brindo
Meet Me at Lookout Point
Walilamdzi
Foolin'

Referanser:
Vetiver
Jack Johnson
T.Rex
The Doors
Spirogyra

Vis flere data

Se også:
Oh Me Oh My... The Way the Day Goes By the Sun is Setting Dogs Are Dreaming Lovesongs of the Christmas Spirit - Devendra Banhart (2003)
Rejoicing in the Hands - Devendra Banhart (2004)
Niño Rojo - Devendra Banhart (2004)
Cripple Crow - Devendra Banhart (2005)
Smokey Rolls Down Thunder Canyon - Devendra Banhart (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Etablert hippie

Banhart er i ferd med å bli voksen. Heldigvis har han beholdt noe av sin barnlige undring.

What Will We Be føyer seg inn i rekken av den etterhvert godt etablerte psych-/frifolk-tradisjonen som Devendra Banhart selv var en sentral del av på begynnelsen av 2000-tallet. Med sitt syvende album på like mange år, i tillegg til diverse engasjement i andre prosjekter, er Banhart i ferd med å ta steget over i de etablerte artisters rekker, dog uten å miste sin posisjon som freaka, long haired child av moder jord. What Will We Be har en mer voksen sound enn tidligere, der pop/rocken har en høyere stjerne enn vise/folken, og han har nå mektige Warner i ryggen.

Men mye er som før i Devendra Banharts verden. Bandoppsettinga er som sist (Smokey Rolls Down Thunder Canyon, 2008). Albumomslaget har han som vanlig dekorert selv med sine naivistiske blyanttegninger (som forøvrig blir utstilt på flere muséer rundt om i verden, inkludert Astrup Fearnly i Oslo, 2005). I kjent stil veksler han mellom å synge på engelsk og spansk. Hans vokal veksler mellom lekne utrop, fordreid og vrengt sang og vakre harmonier. Rytmeeffekter utgjør hyppige innslag i det varierte lybildet, som allikevel sett i lys av hans tidligere utgivelser er det mest faste, helhetelige og samtidig poppa lybildet til nå.

De som venter seg en mer utflippa skive kan nok bli skuffet. Men om vi tar et tilbakeblikk i Banharts tidligere utgivelser kan vi høre en tydelig utvikling fra det som var et lo-fi soloprosjekt til et mer komplett banduttrykk. Å bla i hans kartotek er som å vandre i musikkhistorien, og What Will We Be er et skritt videre i denne utviklingen. Om lydbildet er fastere og mer helhetelig enn tidligere, varierer samtidig kvaliteten i høyere grad her. Can''t Help But Smiling er en helt streit åpning som gir noen hint om hva vi kan vente oss i forhold til det rytmiske landskapet plata beveger seg i. Den første virkelige perlen kommer med Angelika. Dette er en låt som fester seg etter første gjennomlytting, og som samtidig byr på overraskelser. Dette videreføres i andre søte og sjarmerende låter som Going Back og Walilamdzi, en vakker, drømmeaktig akustisk sang. Desverre roter plata seg inn i noen enkle popsanger, som Baby og 16 Valencia Roxy Music, hvor særlig sistnevnte med sin merkelige 80-tallsbeat får meg til å gremmes.

Tempoet holdes ellers ganske nede, men med flere spennende låtoppbygninger og harmonier. Rats er albumets mørkeste, her synges det om heaven, thunder, hunger and dark, og her begir Banhart seg ut i The Cult-møter-Jim Morrison sekvenser. Dette funker absolutt som et varierende element. Det samme gjør jazza spor som Chin Chin & Muck Muck og Maria Lionza. Chin Chin ... er et godt eksempel på Banharts kreative evner. Fra en nedtempet intro tar han oss videre med til sambaens hjemland. Marakasene legges på, nynningen eller rettere sagt lallingen får meg til å smile bredt, noen kasserollelignende lyder, litt rytmepinner, noen merkelige hviskende utrop følger - og avslutningsvis serveres vi surrealistiske linjer som:

We're vulpinus vultures
Gives heal time to wound as we lazily spoon
Bend me over, bend back my bow
And take a little (inhalerende lyd gjennom neseboret, journ. anm.)
And I''ll grant you every wish
Glue my belly to your gibbous rainbow
Chin, chin and muck, muck


Banharts musikalske landskap beveger seg i en form for naivisme som på mange måter river ned skillet mellom artisten som geni og den lekne holdningen han selv har til det å spille musikk. Og til livet, som om han like gjerne kunne blitt observert med kassegitaren rundt et bål på en strand i solnedgang, i en park i Barcelona eller som musikklærer på en barneskole hvor alle er velkomne til å finne et instrument og bli med på moroa.

Sett i lys av hans foregående utgivelser ender jeg med å kose meg med store deler av plata i påvente av om han kan trylle fram noe sterkere og mer spennende neste gang. For det er fremdeles moro å høre på Devendra Banhart.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo