Gullars... og barndommen fortsetter

Diverse artister

2 x CD (2004) - PS! Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Da gult var kult

Gullars er tilbake i Bergen, 20 år etter at han falt gjennom Mariannes takvindu. Artister fra hjembyen hyller fjonballen.

Av Helge Årsheim

Del på Facebook23.12.2004

Ettersom man når en viss alder, skyller nostalgibølgene innover en. Vanligvis forbinder man slike tilstander med eldre mennesker, med den aldrende familiefaren som løser midtlivskrisen med innkjøp av Harley Davidson som primæreksempelet. Men nostalgifenomenet herjer ofte med noen av oss gjennom hele livet. Visse studentmiljøer klynger seg til Shagma-fetisjisme, andre finner utløp for sine barnlige lyster gjennom Camilla og Tyven - det er med andre ord Barne-TV som blir et symbol på En Svunnen Tid når man er en twenty-something på jakt etter å finne seg sjæl.

Med noen vekttall i bagasjen nærmer man seg gjerne barndommens helter med nye briller, der Ole Brumms mystisisme analyseres side om side med Mummitrollets filosofi. Men hvor plasserer så Gullars seg i denne trenden? Innehar denne vesle fjonballen som falt gjennom takruten til Marianne fortsatt samme tiltrekningskraft som for to tiår siden? Svaret er et ubetinget tja. De originale sangene fra 1984 innehar en viss sjarm, med instrumentering mer primitiv enn den enkleste mobiltelefon, og Geir Amundsens karakteristiske fistel-Gullars-vokal. Tekstene er koselige og veldig NRK Barne-TV i tematikken; det handler om småting barn gjerne lurer på; regnbuer, venner, det å tørre å stå opp for seg selv og så videre. De beste låtene er likevel Indigo, Indigo, det enkle refrenget sunget av tre små barn som var TV-seriens åpningsvignett, og selvsagt duetten med Gullars og Dr Viggo, som forklarer hvor røde hunder kommer fra.

I tillegg til de gamle sangene gir PS!Records oss noen små dønninger fra Bergensbølgen, noe som fungerer veldig varierende. Ephemeras tolkning av Jan Eggums Redd passer finfint inn, likeså er Walks Regnværssky i Halsen og To Ensomme Cowboys med Sgt. Petter og Gullars i velklingende duett gode bidrag. På disse sporene møter vi artister som har tatt Gullars slik han var i 1984, og gitt ham en 2004-fjærdrakt, som tilpasser ham samtidens lydbilde littegrann. Det er ikke ulikt suksessplaten Ellediller og Krokofanter, som var en hyllest til Knudsen og Ludvigsen.

De resterende sangene står det dessverre dårligere til med: Barabass' Jada, Gullars, som sampler inn litt av Chemical Brothers' Bloc Rockin' Beats og stemmemodulerer selveste Gullars fungerer heller dårlig. Stort bedre blir det ikke når Spetakkel skal levere sitt bidrag; selv når det er Gullars som skal stå i sentrum presterer Nordnes-gangsterne å klemme inn noen Bergens-rhymes om rohypnol (og alkohol, de to rimer jo, må vite), og viderefører uvanen med å innprente i folk hvordan bandnavnet deres staves (S-P-E-T-A-dobbelK-E-L, for de som måtte lure). Men aller verst er eks-Baba Nation-vokalist Erik Røe. Å høre mannen som utleverte sjelelivet sitt på hytta i sommerens svisj-landeplage mjaue om "Slabbedask og Mulkefjes / Tufs og Sipetryne / Ålehovve, Kjisøge /Snytebryne!" kan ødelegge dagen for noen og enhver.

Bonus-DVDen gir en liten smakebit fra TV-serien, som fortsatt er litt sjarmerende, men uten at man av den grunn ser den flere ganger. Vittig er det dog unektelig å se Sissel Kyrkjebø som pur ung, talentløs glassmester, og en 20 år yngre Jan Eggum som trøster Gullars på musikalsk vis når han er redd. Alt i alt er Gullars ...og Barndommen Fortsetter et litt halvhjertet forsøk på å gjenopplive den klumsete lille fuglen for gamle og nye fans.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: