Genre:
Rock
Spor:
If I Don't Live Today, Then I Might Be Here Tomorrow
Never Seen the Light of Day
Gold
I Don't Care What the People Say
Mexican Hardcore
Macadam Cowboy
Train on Fire
Not a Perfect Day
Misty Mountains
One Blood
Dalarna
Referanser:
The Libertines
The Kinks
The Byrds
The Hives
Se også:
Hurricane Bar - Mando Diao (2004)
Skivebom
Aiai, denne var vel ikke nødvendig, var den vel?
Del på Facebook16.05.2008
Mando Diao fant en formel som fungerte perfekt på sine tre første skiver, selv om den utvilsomt begynte å bli litt utslitt på tredje forsøk. Rundt samme tid ble Never Seen the Light of Day innspilt, om ikke jeg gjetter helt feil, med nettopp det i bakhodet. Og det lukter nesten litt panikkstemning i studio når man hører på resultatet. For all del, det var aldri originalt, men det gjorde heller ingenting, for de tryllet frem den ene supercatchy låta etter den andre.
Denne skulle egentlig ikke bli utgitt i utgangspunktet. Øh. Never Seen the Light of Day. La meg bare si først som sist, den skulle helst aldri blitt utgitt. Noe av det som har gjort Mando Diao lett å like er deres evne til å levere catchy hooks over hele sjappa, nok til å få nakkesleng av iblant. De er nittifem prosent fraværende her. Det beste med denne skiva er faktisk bildet i midten av heftet hvor bandet er ikledd svenske folkedrakter og ser så lite rock 'n' roll ut som mulig. Ubetalelig.
Førstesingle og albumåpner, den med den fantastisk irriterende låta med den fantastisk irriterende tittelen, If I Dont Live Today, I Might Be Here Tomorrow, er et håpløst forsøk på å blande nye elementer inn i den klassiske formelen deres. Svensk feleføring og noe jodlelignende på Dalarna er det heller ikke noe i veien med, men når det virker som disse nye elementene bare er lagt til på slutten i et desperat forsøk på å høres annerledes ut, så blir det mer smertefullt enn noe annet.
Det eneste som bidrar med noe på denne skiva er nest siste spor, One Blood. Her tar Mando Diao det de er best på, sine catchy hooks, og senker farta litt og drar det ut i over sju minutter. Og det fungerer bemerkelsesverdig bra, etter å ha hørt på det som kommer før.
Jeg kan vel gi de litt kred for forsøket. Litt. Men det er jammen mye på denne skiva jeg helst skulle vært foruten. Mye jeg ikke makter å være annet enn likegyldig til, noe jeg rett og slett ikke liker. Og det er trist, for jeg liker de tre første skivene fra Mando Diao svært godt. Bring Em In er suveren, Hurricane Bar ikke mye dårligere, og Ode To Ochrasy er solid nok. På Never Seen the Light of Day har de prøvd, og de har feilet miserabelt. Nei, last ned One Blood og la resten av skiva være.
Der man vanligvis kan slenge inn "mest for fansen", må jeg her si meg såpass skuffa at ikke engang det gjør seg gjeldende, selv om det åpenbart var hensikten. Takk, men ellers takk. La oss i alle fall håpe at dette ikke er en ny retning for Borlängegjengen.
Og forresten, om du leser dette, du som fikk et glass i hodet under Mando Diao på So What! under Øyafestivalen i 2003, gikk det bra med deg, eller? Du må da uansett være glad for at det var en såpass tøff gig som ikke inneholdt noen av disse låtene.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp