The Promise of Love

CD (2003) - Tiger Style

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Drømmepop / Drone / Indiepop

Spor:
Continuous Hit Music
Hard to Find
Come Home Baby Julie, Come Home
You Own Me
Promise of Love
The Hatist
Fool Around
Modern Drummer

Referanser:
Yo La Tengo
The Sea and Cake
Tristeza
Eleventh Dream Day

Vis flere data

Analog sommehvisken

Oppfølgeren til Know By Heart tilbyr mer sommertrist dronepop og lett post-rock.

Av Bjørn Hammershaug

23.06.2003

Know By Heart (2001) var en aldeles utsøkt plate av dette bandet fra Forth Worth (senere har de tatt den faste løypa fra Austin til Brooklyn), hvor de fant en nær perfekt form for sval dronepop med en evigvarende flow, fylt av varme melodier og svevende stemninger. The Promise of Love fortsetter stort sett i samme løype, riktignok med et par småskjær i sjøen.

Continuous Hit Music pumper i gang platen med et skevt orgel og sagende gitarer som får lov til å rulle noen minutter, inntil vokalen etterhvert kommer døsig og hviskende inn. Det fungerer forsåvidt greit som en åpning, og kan minne om Yo La Tengo tidlig på 90-tallet, eller litt deres egen Million Young fra forgjengeren. Resten av "side 1", Hard to Find, Come Home Baby Julie, Come Home og You Own Me, er rene popperler. Her har de funnet frem igjen klokkespillet og skaper hypnotisk Chicago-inspirert delikatesse på linje med The Sea and Cake og The Mercury Program, søvnig sommervarm drømmepop, rikholdig på klanger, teksturer og lette stemninger.

Akkurat som Continuous Hit Music dro platen i gang på relativt hardt vis, starter "side 2" også ganske så kontant. På tittelkuttet vender bandet seg mot et hardere uttrykk, styrt av droneorgel og motoriske beats. Det fortsetter de også med på The Hatist, som er et forsøk på å funke seg opp til en slags dansbar form for krautpop. Fool Around er heller å foretrekke med sin noe luftigere stil, men heller ikke her klarer de å fange lytteren helt, slik som på det lange avslutningssporet The Modern Drummer. Monoton og repetetiv flyter den avgårde som en elv av klokkespill, cello og vokal i leia til Ira Kaplan eller Dean Wareham, og er en slik låt du ønsker aldri tar slutt.

Amanset, som de også kaller seg, viser igjen spor av delikat eleganse på The Promise of Love. De overrasker ikke akkurat, men behager desto mer. Selv om enkelte av låtene her står seg mer enn godt i forhold til tidligere prestasjoner, er den i sin helhet likevel ikke like solid som Know By Heart.