Doublehearted

D'Sound

CD (2003) - DaWorks / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Samme sound

D'Sound er tilbake med ny og finpolert pop. Det låter fremdeles bra, men litt variasjon i uttrykket er ikke å forakte.

Av Gøril Sæther

Del på Facebook23.09.2003

Akkurat da jeg var rimelig lei av å se D'Sound spise sushi på tv og synge med mat i munnen i et ørkesløst reklamekappløp med Evanesence, måtte jeg begynne å jobbe med de kløende irritasjonsstikk slike reklamekampanjer har en tendens til å påføre meg. Men før disse små stikkene begynte å utvikle seg til grumsete fordommer mot band som synes de må gå via TV3 for å selge musikken sin, fikk Doublehearted bevise sin uskyld ved et par runder i discman-spilleren.

Det fine ved D'Sound er at man kan stole på at de leverer varene: Her er det fin og lett melankolsk pop med flortynne innslag av funk og rock. Simones litt kjølige stemme bærer melodiene på en alltid like behagelig måte, og hun blir aldri masete. Særlig er tittelkuttet en vakker, hjerteknusende sak, som handler om rotløshet. Akk, hva gjør man vel med et hjerte som vil være to steder på en gang? Tekstenes tematikk dreier seg da også i god tradisjon mye om hjerte og smerte. Som menneske kan man aldri bli lei av å velte seg i ulike aspekter ved dette tilsynelatende evige rimet, med mindre man er blitt forsteinet et sted på livets vei og ligger henslengt i en nærliggende grøft. Dette har D'Sound skjønt. Kombinert med et låtmateriale som aldri kan slå feil, det vil si harmoniske låter med en viss immanent nynneinvitasjon som på mystisk vis framkaller bilder av en selv løpende over en myk blomstereng i sakte film – alt dette framført av en gjeng dyktige musikere som kan sine saker – da er det et faktum at D'Sounds musikk ikke er et produkt man uten videre kan avfeie som rask.

Trekløveret Sjo, Ofstad og Simone, som har spilt sammen i nærmere ti år, hadde etter mitt syn sitt foreløpige høydepunkt med Beauty Is a Blessing (1998), som var en glitrende utgivelse, selv lenge før NME satte norsk musikk på kartet. Og med det relativt friskt i minne (hei hvor tida går!), ser jeg meg nødt til å avslutte med et stort, stygt aber. Det er noe som mangler her. Og dette "noe", det må være en følelse av overrumpling som jeg fremdeles ikke har sett noe til. Selv om det er lite å utsette på kvaliteten på Doublehearted, er det faktisk på sin rette plass å hente fram et av de mest graverende skjellsord man kan bruke om en plate overhodet: Kjedelig. Kjedelig. Jeg blir ikke like begeistret av den samme sounden i dag som i 1996. Jeg skulle ha ønsket at D'Sound kunne ha utfordret seg selv på det musikalske planet og innsett at det er lov å eksperimentere litt.

For så lenge det fortsetter i samme lei år etter år, hjelper det ikke selv om man heter D'Sound.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: