cover

Top Of The World Tour

Dixie Chicks

2 x CD (2003) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Countrypop / Bluegrass / Countryrock / Honky Tonk

Spor:
Goodbye Earl
Some Days You Gotta Dance
There's Your Trouble
Long Time Gone
Tortured, Tangled Hearts
Travelin' Soldier
Am I The Only One (Who's Ever Felt This Way)
Hello Mr. Heartache
Cold Day In July
White Trash Wedding
Lil' Jack Slade


A Home
Truth No. 2
If I Fall You're Going Down With Me
Mississippi
Cowboy Take Me Away
Goodspeed (Sweet Dreams)
Landslide
Ready To Run
Wide Open Spaces
Top Of The World
Sin Wagon

Referanser:
Emmylou Harris
The Lonesome River Band
Dolly Parton

Vis flere data

Se også:
Home - Dixie Chicks (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Dixie Power!

Tre sterke businesskvinner leverer en kraftig elv av låter og vellyd.

Hønene i Dixie Chicks har hatt sitt å stri med i de siste årene. Først kom den to år lange royalty-feiden med Sonys country-sublabel Monument etter utgivelsen av millionselgeren Fly i 1999. Krangelen ristet godt opp i de velsmurte country-konglomeratene i Statene, og lå under klimakset nærmere rock'n'roll i tone og språk. Resultatet ble at Dixiene gikk til det relativt dristige trekket å starte et eget plateselskap, kutte mellomleddet og i stedet arbeide fram en distribusjonsavtale direkte med Sony Music.

Dernest kom oppstyret rundt Natalie Maines' uttalelser om USAs president George W. Bush, og hans utenrikspolitiske linje (les; Irak-konflikten), under bandets konsert i London 5. mars i år. Ordene "Vi skammer oss over at USAs president kommer fra Texas" vakte harme i 47,3% av unionens befolkning, og medførte en serie av høytempererte debatter og munnhuggerier. Salget av 2002-utgivelsen Home sank merkbart, og det ble faktisk arrangert egne seanser der Dixie Chicks' utgivelser ble samlet i hauger og knust av bulldozere. (Ja, vi snakker i 2003, folkens - ikke engang Marilyn Manson ble viet slik oppmerksomhet dette året.)

Bush selv kommenterte Maines' utspill i en litt hoven, men dog forsonlig tone: "I want to do what is right for the American people, and if some singers or Hollywood stars feel like speaking out, that's fine." Gemyttene roet seg imidlertid ikke før Maines' hadde levert et par-tre runder med nyanserende beklagelser i en litt nølende tone. Da Dixie Chicks startet sin USA-turné 1. mai 2003 sto imidlertid nervene fremdeles i spenn. Jentene forventet reaksjoner, og Maines startet derfor ballet med å invitere eventuelle demonstranter til å gjøre unna bu-ropingen før de begynte å spille. Det kom ingen innvendinger fra salen, kun et entydig, massivt gledesrop. Dixie Chicks er tilbake i varmen.

Det er dette gledesropet som er mye av basisen i denne flotte 2CDers oppvisningen fra et av countrypopens mestselgende navn. Musikken bæres fram på en bølge av publikumsjubel som spesielt innledningsvis er mikset temmelig høyt i lydbildet. Den gjenstående lengden opp til taket fyller Dixiene med like energisk som dynamisk countrypop og honky tonk - Squaredance på doping med andre ord. I albumets liner-notes legger trioen vekt på at albumet i stor grad er initiert av et ønske om å dreie oppmerksomheten tilbake på bandets musikk etter et stormfullt år i amerikanske medier. Takketalen til trofaste fans løper selvfølgelig i store, svulstige ord, og man kan naturligvis se lumre profittmotiver bak det faktum at skiva er anrettet i tide for julehandelen 2003 - dersom man vil det. Det er bare å venne seg til det; Dixie Chicks er også blitt drevne businessfolk.

Gudskjelov er ikke det et aspekt som overskygger kvaliteten på produktet de leverer. Dixiene legger stor ære i å presentere "the real thing", derav en melding som "This album was recorded entirely live, there are no studio overdubs". Det tviler jeg ikke på. Dixie Chicks støttes av et hele åtte mann sterkt band, pluss en strykerkvartett her og der i live-settingen. Lydbildet er således lagt ned med en like stor detaljrikdom som på studioalbumene deres, og instrumenter som banjo, mandolin, gitar, steel gitar og bass flettes sammen i en forbilledlig, udiskriminerende miks.

Er det da nødvendig å hente denne skiva dersom man allerede har det millionselgende trekløveret Wide Open Spaces (1998), Fly (1998) og Home, som den hovedsakelig henter materiale fra? Etter en drøy måneds lytting til begge discene er mitt svar et entydig 'Ja!'. Til Dixie live kommer det nemlig tre essensielle dimensjoner: 1: De fører en mer rocka linje med en høyere grad av energi i leveringen av låter som eksempelvis Truth No. 2, Goodbye Earl, Sin Wagon og Mississippi (Ja, Bob Dylans). 2: Vokalen og vokalharmoniene er sååååå strøkent dynamiske og intonerte, selv i glissando-partiene. I tillegg blir de avgitt med en ekstra topping av intensitet, født av øyeblikket vis à vis publikum. Hør fornydelige A Home, satiriske White Trash Wedding, folkfesten Long Time Gone og puls-senkeren Top of The World. 3: Denne live-festen er et solid og mer attraktivt alternativ til en tradisjonell 'Best Of'-løsning. Top of The World Tour evner i enda større grad enn studioalbumene å vise at Dixie Chicks er vanvittig flinke til å plukke godlåter fra et variert utbud av country-komponister og deretter levere dem som kvalitetsmettede perler på en snor.

Fyrrig felegnikk og frenetisk banjo-klapring har aldri vært hjørnestener i min musikk-konsumpsjon. Det vil si, ikke før Dixie Chicks kom på besøk i anlegget mitt. For svorne country- og folkfans vil jeg tro at denne trioen kan bli vel polerte i uttrykket, at de har fjernet materialet vel mye fra de skjelvende stemmene og de sure gitarene noen av låtene har sin opprinnelse i. For meg, som er temmelig pop-kalibrert i smaken, er dette imidlertid bare en styrke. Jeg tror faktisk at det kan gjøre veien til oppriktig nytelse av bluegrass og honky tonk enda kortere. I så fall er Dixie Chicks et portalband til countryen jeg føler de fleste genuine musikknytere burde unne seg.

comments powered by Disqus

 



Frank J Austad
2004-01-01Top of the world!

Har ikke hørt live CDen, men har hatt gleden av Live DVDen ei ukes tid nå, og kan med med hånden på hjertet si at det er en av de aller beste live tingene jeg har sett/hørt!! Egentlig er jeg blues-fan, men med disse jentene tror jeg ikke det spiller noen rolle hvilke preferanser du har. Fantastisk!!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo