cover

Hail To The Thief

Radiohead

CD (2003) - Parlophone / EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell rock / Collegerock / Post-rock

Spor:
2 + 2 = 5
Sit Down. Stand Up
Sail To The Moon
Backdrifts
Go To Sleep
Where I End And You Begin
We Suck Young Blood
The Gloaming
There There
I Will
A Punchup At A Wedding
Myxomatosis
Scatterbrain
A Wolf At The Door

Referanser:
Blur
Spiritualized
The Verve
Mercury Rev

Vis flere data

Se også:
Kid A - Radiohead (2000)
I Might Be Wrong - Live Recordings - Radiohead (2001)
COM LAG (2plus2isfive) - Radiohead (2004)
COM LAG (2plus2isfive) - Radiohead (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Exit Karaoke Popcorn Advisor

Radiohead finner tilbake til gammel stil, uten å levere et helstøpt album av den grunn.

Radiohead lider åpenbart av beslutningsvegring. Thom Yorke og resten av hans medsammensvorne greier ikke å bestemme seg om de skal levere poprock (Pablo Honey), rockrock (The Bends), orkestralrock (OK Computer), electronicarock (Kid A), eller vanskelig electronicarock (Amnesiac). Etter å ha blitt truet med utskyving i kulda etter de - for noen - sjokkartede utgivelsene Kid A og Amnesiac, gjør gutta nå en oppsamlende u-sving og leverer litt av alt på Hail To The Thief.

Radiohead er allerede opplest og vedtatt som verdens viktigste band av en hesblesende dagspresse i forkant av denne utgivelsen. Og det er skrevet spaltekilometer basert på intervjuer med Thom Yorke - selv om han egentlig har slutta å gi intervjuer. Det har vært vanskelig å ikke la seg berøre av oppmerksomheten rundt Hail To The Thief allerede flere uker før den kom i kontakt med avspilleren. Og fallhøyden for gutta blir ikke mindre når Thom Yorke ytrer ordene; "OK Computer 2", når han beskriver nyskapningen.

Inntrykket av intern beslutningsvegring vedvarer nå da albumet er i hus og det viser seg at alle låtene på Hail To The Thief (eller er det The Gloaming?) har to titler. Radiohead gjør det ikke spesielt enkelt for seg selv eller for de av oss som prøver å forstå dem. Hovedtittelen skal visstnok spille på et uttrykk som har blitt brukt for å beskrive George W. Bush juniors vei til presidenttronen i USA, mens The Gloaming best kan oversettes med "skumring" eller "tussmørke". Inntrykket man sitter igjen med er at det skjuler seg en mening bak ethvert Radiohead-utsagn, og at det er mye mer til Hail To The Thief enn det førsteinntrykket avslører. Yorkes tekster har alltid vært gjenstand for ekstrem oppmerksomhet til tross for (eller på grunn av) deres kryptiske innhold. Hail To The Thief er intet unntak, og det er mer enn nok for de detaljorienterte å fokusere på i nær sagt alle tekstlinjene.

Det er nettopp detaljnivået og kompleksiteten som først og fremst dominerer albumet. Fra det kronglete "kartet" som utgjør omslaget og de ubestemmelige titlene, til det varierte og velproduserte musikalske innholdet. Å beskrive Hail To The Thief som et enkelt og umiddelbart album er et gedigent understatement etter min mening. Javisst, det er mer gitar og klassisk oppbygde vers-refreng-låter å finne her, men for min del fremstår Radiohead som mer tungfordøyelig nå enn på for eksempel Kid A.

Åpningslåta 2+ 2 = 5 (The Lukewarm) er nok den i utvalget som i størst grad rettferdiggjør koblingene til OK Computer, med en forsiktig og plukkende intro før gitaren og trommene duellerer om plassen med Yorkes vokal i refrenget. There There (The Boney King Of Nowhere) er første singel fra albumet i nedtonet stil à la The Bends, hvor vokalen dominerer lydbildet sammen med Jonny Greenwoods slepne gitararbeid. Ikke et høydepunkt i mine ører, men nyhetens interesse og en oppsiktsvekkende video vil føre denne langt opp på singellistene.

Radiohead har vært fast inventar i min platesamling siden The Bends og alle skivene har frekventert anlegget ofte. Jeg har etter hvert vent meg til at det tar en stund før albumene virkelig sitter, så jeg tok det med knusende ro at Hail To The Thief heller ikke var en innertier fra første sekund. Det er nå, to uker senere, at jeg virkelig begynner å bli bekymret. Låter som Sit Down. Stand Up (Snakes & Ladders), Where I End And You Begin (The Sky Is Falling In), We Suck Young Blood (Your Time Is Up), I Will (No Man's Land) og A Punchup At A Wedding (No no no no no no no no) har verken satt seg skikkelig eller gjort særlig til inntrykk. Og akkurat DET er uvanlig i min omgang med Radiohead - alt har ikke vært like imponerende, men de har aldri forlatt meg i likegyldighet.

Det er dog høydepunkter å finne på albumet. Låta The Gloaming (Softly Open Our Mouths In The Cold) er blant dem som flørter mest med det electronica-influerte lydbildet fra Kid A. Her er det bare vokal og elektronikk som står for samspillet på en av de fineste låtene på albumet. Myxomatosis (Judge, Jury & Executioner) viderefører den tunge Amnesiac-produksjonen, hvor elektronikk og effekter manipulerer lydbildet. Låta introduserer den sterke avslutningen på skiva og får skarp konkurranse av Scatterbrain (As Dead As Leaves) og A Wolf At The Door (It Girl. Rag Doll), som runder av albumet med flagget til topps. Det er denne avslutningsrekka som redder mye av helhetsinntrykket fra albumet. A Wolf At The Door er ikke nyskapning, men det er en fantastisk bra låt av episke dimensjoner i kjent Radiohead-stil. Og det er nettopp det som varmer hjertet aller mest i denne omgangen; i løpet av Hail To The Thief finner Radiohead tilbake til den særegne stilen som dominerte The Bends og OK Computer. Men når det er sagt, så kreves det faktisk mer enn å finne tilbake til gamle jaktmarker for å lage et godt album.

Det er selvsagt mer å hente på Hail To The Thief enn det jeg greier å formidle i eller mellom disse linjene. Hovedinntrykket er likevel at albumet mangler fokus og burde vært skåret ned med fire-fem låter. Det er stjerneklare høydepunkt underveis og de skinner tidvis så sterkt at de overskygger nedturene, men med "OK Computer 2" som utgangspunkt kan ikke dette bli mer enn en firer på poengskalaen. Strengt, men rettferdig.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Safariari - Zebra Knights

(Trust Me)

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere:

Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon
Ought - More Than Any Other Day