cover

Push the Button

The Chemical Brothers

CD (2005) - Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Big Beat / Club / Dance / Funk / Hip-Hop / Madchester

Spor:
Galvanize
The Boxer
Believe
Hold Tight London
Come Inside
The Big Jump
Left Right
Close Your Eyes
Shake Break Bounce
Marvo Ging
Surface to Air

Referanser:
The Charlatans (UK)
Fatboy Slim
Death in Vegas
Basement Jaxx

Vis flere data

Se også:
Come With Us - The Chemical Brothers (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Åpen godtepose

Ta vekk Basement Jaxxs skremmende monstersex-elementer, pluss på enda en liten dæsj indie og litt østlig krydder, og du har The Chemical Brothers.

Club-musikkens popularitet har sunket drastisk siden Basement Jaxxs forrige utgivelse Rooty (2001), særlig markert av Palookaville-plata til Fatboy Slim som både solgte minimalt og fikk relativt lunkne kritikker. Følgelig vil en utgivelse av The Chemical Brothers ha store forventninger knyttet til seg, særlig ettersom de både har vist en viss fornyelses- og overlevelsesevne etter ti år i manesjen.

Brødrene har bevist gang på gang at bigbeat er for flere enn ravere og clubbere, og har på mange måter gjort den nå popularitetssvake dance-kategorien stuerein hos tilhengere av svært kontrasterende sjangre. Dette albumet er langt ifra noe steg tilbake i utviklingen, denne gangen har de samla dance, pop, funk, rock, hiphop og ikke minst indie under den samme superfengende bigbeat-paraplyen. Jammen er det ikke litt New Wave her også (for eksempel i den sjarmerende nattasangen Close Your Eyes, med vokalgruppen The Magic Numbers). Det lukter madchester for alle penga, det er så britisk, so very 90's. Man hører The Charlatans, man hører New Order, men først og fremst er det de senere Basement Jaxx tankene går til. Det er det mørke og forheksende, det cheezy og forførende, det eksotiske uttrykket, de spennende vokalistene, beats som er søkkvåte av svette og den manglende evnen til å kunne gjøre en låt kjedelig som får ørene mine til å trekke umiddelbare paralleller dithen. Push the Button er imidlertid et dancealbum med så varierte og engasjerende låter at dette ikke kan oppfattes som funksjonsmusikk, en kan faktisk sitte ned og lytte til musikken, selv om det rykker kraftig i beina. Det er nok først og fremst dette som skiller dem fra sine venner apene, selv om de er et godt stykke på vei.

Som tidligere, kanskje nå mer enn før, kommer Chemical Brothers' begeistring for Østen klart til syne, aller mest på den selvfølgelige førstesingelen Galvanize, hvor rapperen Q-tip (A Tribe Called Quest) blir ledsaget av eksotiske strykere i en tight sigøynermoll-hook som bringer tankene til ørkener, magedansere og eh... krig. Men selv om Galvanize utvikler seg til en syv minutter lang skjebnesymfoni med intens påminnelse om at "My finger is on the button", ligger ikke det politiske budskapet her, men heller i den pasifistiske Left Right. Answar Superstar briljerer med sin lett aggressive og dypt tankevekkende tekst, heldigvis ikke akkompagnert av midtøsten-instrumenter, men av et usedvanlig funky tema som er som tatt rett ut av hvilken som helst blaxploitation-film. Jeg føler at det er dette som redder låta fra å tråkke rett i klisjékaka, politisk hiphop har stor fallhøyde, særlig i Storbritannia, og ved å tilføre det svært utsatte budskapet en laidback og stilfull stemning, er det fortsatt langt igjen til Do They Know It's Terror Time. Et godt bevis på at the Chemical Brothers har holdt på en stund og klarer å finbalansere uttrykket sitt.

Jada, det er noe flørting med dommedags- og konflikttemaer på albumet, men dette er på ingen måter en utfordrende eller provokativ plate. De er fortsatt gode, gamle lekne Chemical Bros, men i forhold til tidligere plater har denne musikken et mer tilbakelent preg, og omfavner som tidligere nevnt mange konkrete sjangere i stedenfor å dynke alt i den mer utfordrende, karakteristiske Chemical-sounden vi blant annet kjenner fra Hey Boy Hey Girl. Push the Button har latt være å bruke de uptighte syre-ingrediensene som en mer eller mindre samlende faktor, stemnings- og sjangermangfoldet bidrar til et uttrykk som er litt rundere i kantene enn det vi er vant til å høre fra denne kanten. Det er tilsynelatende først og fremst indie-elementene som har gått på bekostning av det bitende ravepreget og de skarpe synthene, noe som har resultert i mindre suggerende og monotone låter. De har valgt å fortsatt inkludere noe syre, med noe variabelt resultat - den magiske Come Inside er reine prototypen på en Chemical Brothers-låt, men det som må omtales som platas nedturer, Believe og The Big Jump, er monotone låter som i musikalsk forstand har få kvaliteter, er relativt uengasjerende og fungerer kanskje best som dansemusikk for de som er litt harde på smiltabletten.

Marvo Ging er derimot et vellykket eksempel på hva de har valgt å erstatte noe av sin gamle sound med. Dette er en utrolig leken indielåt Chemical Brothers må ha gledet seg til å putte på en plate, energiske trommelooper, reverserte gitarer og muntert klokkespill glir rett inn i øra og gjør dette til en fest å høre på.

For å summere opp, er Push the Button en flott introduksjon for nye lyttere, men kan nok kunne komme til å skuffe hardcore fans - de som ble fans fordi de befant seg i Manchester på begynnelsen på 90-tallet, eller de som fortsatt i sitt stille sinn befinner seg der hver lørdag kveld. Men jeg tror mange er enige med meg når jeg sier at en åpen godteripose som dette kan være begynnelsen på en lysere framtid for clubmusikken.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Simon Joyner - Skeleton Blues
Supersilent - Supersilent 7