cover

Pound for Pound

Extrema

CD (2009) - SPV / Scarlet / V2 / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Thrash

Spor:
Everlasting
Anymore
Selfishness
Fall Down
Frowning and Haggard.
The Bad Itself
You Make Me Sick
For the Sake of Our Children
Fat Liars
Deuce
From the 80's
My Misery
F.Y.W
Black Metal

Referanser:
Pantera

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Musikk til det ekstreme

Ikke revolusjonerende thrash-metal, men nok til at du vil høre mer og at det er verdt en tur til platesjappa.

Det var med en viss skepsis at jeg satte det italienske thrash-metal bandet Extrema i CD-spilleren - jeg forventet 13 like sanger som 10 andre thrash-metal band allerede har lagd. Første spor kommer, introen, det er kult, men har hørt det mange ganger før. Forventningene ligger fortsatt lavt og trygt. Midt i tredje låta har jeg en karakter klar og gruer meg til å skrive en blodig anmeldelse. Men så kommer resten av albumet, og forventningene er nå høyere enn SAS-hotellet. Jeg trodde Extrema skulle følge oppskriften på et middelmådig thrash metal-album til punkt og prikke, men de har jammen sin egen gode kokebok.

Pound for Pound er plata som er verdt øre etter øre. Det er variasjoner i sangene som gjør det til et spennende album med mange overraskelser. Men de har fremdeles en helhet og en egen sound som gjør dem gjenkjennelige. Noen riff, spesielt i The Bad Itself, kan minne om typiske glamrock-riff fra 80-tallet, men her har Extrema skrudd opp gitarfuzzen og lagt på intense dobbeltbasstrommer. I hver eneste sang blir vi servert temposkifter som gleder en ekte headbanger, og som får de skeptiske til å bange ufrivillig. Det er det som skal til for å smelte en gammeldags metalfan.

De heter tydeligvis Extrema av en grunn. You Make Me Sick starter med en banjo og man tror øyeblikkelig at man sitter i en låve i Louisiana og tygger strå, men plutselig tar en funky og aggressiv bass over, og imiterer motivet til banjoen. I tillegg til at det er en bra låt med spesiell instrumentbruk og spennende pauser, så er det slike effekter og variasjoner som får deg til å høre etter når en Extrema-låt ruller inn på spilleren når du sitter på trikken.

Alle har sine gode og dårlige sider, og her skiller de seg ikke ut. Vokalist Gianluca Perotti taper på å synge som fjortismetal-bandene fra USA, som for eksempel All That Remains og Parkway Drive. Dette forekommer heldigvis bare i noen sanger, og utenom de synger han overraskende likt Eddie Vedder og Layne Staley i de forholdsvis rolige partiene. På store deler av albumet kan både sangene og stemmen minne veldig om Pantera og den aggressiviteten de hadde. Tekstene imponerer dessverre ikke stort, men det er det ikke ofte at metaltekster gjør heller. Av den enkle grunn, at de er forutsigbare og handler stort sett om kaos, død, sex og rock. Men når Extrema serverer en låt som heter For the Sake of Our Children, lyser det en stor varsellampe hos meg. De synger at vi må redde verden for barnas skyld. Greit nok det, vi må ta vare på barna, men dette er noe Bjørn Eidsvåg og en kassegitar kan ta seg av.

Extrema somler litt i starten, men kommer seg fort på beina, og løper distansen hele veien ut. Italienere kan mer enn å lage pizza og opera, de kan også lage kul thrash-metal, det har Extrema bevist med Pound for Pound.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pernice Brothers - Live a Little

(Ashmont / One Little Indian)

Hey Joe, where you goin' with those tunes in your head? - I'm ridin' down PCH One to Somerville to get High as a Kite. Ein god idé Joe, ein god idé.

Flere:

Silverchair - Diorama
Thomas Dybdahl - Science