cover

The Big Roar

The Joy Formidable

CD (2011) - Atlantic

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Shoegaze / Indiepop

Spor:
The Everchanging Spectrum Of A Lie
The Magnifying Glass
I Don't Want To See You Like This
Austere
A Heavy Abacus
Whirring
Buoy
Maruyama
Cradle
Llaw = Wall
Chapter 2
The Greatest Light Is The Greatest Shade

Referanser:
Howling Bells
Yeah Yeah Yeahs
The Sugarcubes (Sykurmolarnir)

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Et moderat brøl

Det er en tynn linje som skiller et fyldig og et svulstig lydbilde, på A Big Roar får vi en visning på hvordan et indie-album skal produseres, dessver

The Joy Formidable dukket opp på min radar med sin mini-LP, A Balloon Called Moaning, i 2009. Her viste de potensialet til å bli en av de store nye på indie-scenen, mye på grunn av sin mer røffe fremtreden, i motsetning til dagens mer polerte indie-rock á la White Lies. Et friskt pust altså, og derfor lå det også mye forventninger til deres debut album. Det er alltid spennende å se hvor mye et band forandrer seg når de får støtte fra store selskap, og om de går for å utrykke seg eller å håve inn mest mulig penger. Men når The Joy Formidable henter med seg fire av låtene fra A Balloon Called Moaning, kan de tyde på at de vil stå på kravene.

Noen vil si at indierocken er i en evig evolusjon, mens noen vil si de bare synger på gamle strofer. Det vokser stadig ut nye greiner som bandene klamrer seg fast til, selv om det kan virke som om disse greinene vokser litt for tett sammen er det alltid like spennende å følge nye band på sin ferd, uavhengig om hvor vidt de kan kalles revolusjonerende eller ei. The Joy Formidable låner også fra gamle helter, men de mikser det på en måte som gjør at det føles originalt. Vel, jeg liker ikke å kaste ordet originalt rundt meg, spesielt ikke når det kommer til indierock anno 2011, men det er allikevel et friskt pust som fortjener ros for å tenke mer på kvalitet enn radiotid.

Det kan virke som om The Joy Formidable gjør et forsøk på å krysse Sonic Youth med Slowdive, for så å klemme det inn i en mer kommers ramme. Dette fungerer vanligvis dårlig, men jeg føler at de har, gjennom ypperlig produksjon vel og merke, klart å bevare et imponerende lydbilde som skriker istedenfor å beherske seg. Dette er hverken noise-rock eller shoegaze, men det kommer tydelig frem at de har hentet inspirasjon fra disse gigantene - men at de dessverre har valgt å gå i en tryggere retning. At de mikser to krevende deler av altrock-registeret med moderne indierock, resulterer i en variabel opplevelse på ca 50 minutter hvor de trekker i alt for mange tråder samtidig - noe de åpenbart ikke håndterer.

Men hvis vi ser bort i fra en alt for lang åpningslåt, og et par fillers her og der, fungerer platen mye bedre enn man skulle tro. Bommen med sjangerkryssning er bare synlig på noen få spor, og helhetlig er det mer positivt enn negativt å ta tak i. Det som skal til for å få et 50 minutter langt album til å fungere, er variasjon og dybde. Selv om variasjonen kan virke minimal, med tanke på det fyldige lydbildet, er vendingen i Llaw = Wall fra hymne til indie-anthem nok til å gi det hele en mer spennende vri. Desverre, med tanke på bandets utvikling, er det de fire sangene fra A Balloon Called Moaning som er høydepunktene. Austere er en lekende indiepop-sang, med hoppende bass og fuzz-gitar, og er den eneste sangen fra albumet som har en reel sjanse til å bli en moderat hit. Whirring gjør et forsøk på å nå opp til Arcade Fire, noe den selvsagt ikke klarer, men er allikevel en grei låt som hjelper å holde albumet på den positive enden av skalaen.

Dette albumet vipper veldig mellom å være repeterende, pompøst, og en hyllest til alt som er bra med dagens indierock. Hvis man sier at Arcade Fire er det som er bra med dagens indierock, og White Lies er det motsatte, havner The Joy Formidable ca midt i mellom. Det er en okay plate som sikkert vil tiltrekke seg en hel del tilhengere, og jeg personlig har ingenting imot å måtte høre Austere bli spilt regelmessig frem til sommeren. Om den kommer til å bli det er vel heller tvilsomt. I en musikkverden hvor indierock har blitt formert fra kjeller til suite musikk, synes jeg denne platen holder så pass bra på gamle verdier at den fortjener den skryt den måtte få.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo