Genre:
Rock
Stiler:
Avantgarde / Psykedelia / Eksperimentell
Spor:
Spectres Of Turkmenistan
My New Studio Apartment
![]()
Kontakt med avantrock og droner
Den frie lyden av musikk blir stadig tydeligere. Dessverre rekker ikke alle bidragene opp til den øverste divisjonen.
Del på Facebook14.06.2006
Australske Soarwhole er et nytt bekjentskap for meg. Deres tosporede langspiller er et album uten info av særlig grad – i stedet overlates lytteren til seg selv og sine assosiasjoner. Deres spontanrock tråkles frem fra underskogen ikke langt unna utøvere som Jackie-O Motherfucker og Sunburned Hand of the Man, men er hakket mørkere i formen.
Jeg savner den røde tråden som skal føre meg gjennom albumets rilleganger. Den trenger ikke være særlig synlig; det holder med noen hint som erter meg videre. De psykedeliske effektene lempes ut av høyttalerne, men det er vanskelig å leve seg inn i det landskapet som dukker frem fra assosiasjonene.
Førstesporet Spectres of Turkmenistan renner over av innspill. Plystrende fløyter fra Nilens bredd mikses med rallende kassegitarer fra det skotske høyland i et salig samspill med spøkelsesstemmer og persisk perkusjon. Alle lydkildene smeltes sammen i en salig røre som riktig nok fungerer i deler av sporet, men som både startes og avsluttes uten fokus. Det hele føles i stedet sammenrasket og spontant.
Er ikke spontanitet en viktig bestanddel i den fri musikken? Jo, den er det. Dessverre for Soarwhole har jeg hørt dette i større monn i andre sammenhenger – jeg finner ikke frem til den fremdriften jeg trenger for å holde følge med bandet over rillelandet. Slik usensurert spontanitet føles ofte å kreve en rakrygget teknisk fingerspissfølelse.
My New Studio Apartment føles å være en lat titulering; men sporet synes å være mer fremdriftsrettet enn det forrige. Det kan skyldes den enslige, elektriske gitaren som legger tunge linjer over lydbildet eller at det legger seg nærmere en tradisjonell låtstruktur. En hardere linje legger en kvass egg på store deler av sporet – lytteren utfordres.
Denne tosporede utgivelsen er en stilren studie av frimusikkens territorier – den avslører sjangerens fordeler og ulemper. Hvis samspillet til de enkelte utøvere fungerer vil man ofte støte på fascinerende resultater. Like fullt risikerer man å gå seg vill i en underskog av lydkilder og inspirasjoner. Soarwhole gjør litt av begge deler, men bør likevel være et interessant bekjentskap for de av våre lesere som har kjennskap til den fri musikken.
Groovissimo

Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp


