cover

A Matter of Life and Death

Iron Maiden

CD (2006) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal

Spor:
Different World
These Colours Don't Run
Brighter Than a Thousand Suns
The Pilgrim
The Longest Day
Out of the Shadows
The Reincarnation of Benjamin Breeg
For the Greater Good of God
Lord of Light
The Legacy

Referanser:
Motörhead
Judas Priest
Saxon
Dio
Black Sabbath

Vis flere data

Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
Killers - Iron Maiden (1981)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Opptur!

Tidenes mest oppegående dauing er tilbake, og Iron Maiden leverer sin sterkeste skive på bortimot tjue år.

Det har gått tredve år siden Iron Maiden ble grunnlagt, og i løpet av de årene har bandet gitt ut en solid bunke med skiver, med svært varierende kvalitet. Fra starten og frem til No Prayer for the Dying (1990) ga de ut klassiske skiver jevnt og trutt, og det var med nevnte album gruppa søkte tilbake til røttene sine. Dette var også det første albumet med "ferskingen" Janick Gers (Deep Purple m. fl.). Plata ble Maidens første ordentlige skuffelse, og det skulle vise seg å gå mange år før de etter hvert svært så modne engelskmenn skulle greie å levere et skikkelig monsteralbum igjen.

90-tallet bød på fire studioalbum, og etter Fear of the Dark (1992) og de tre (!) påfølgende live-albumene sa vokalist Bruce Dickinson takk for seg til fordel for sin solokarriere. Bandet hyret inn ny vokalist (det ville vel være løgn å kalle ham en sanger...) i Blaze Bayley, og ga ut The X Factor i 1995. Verken dette eller det neste albumet, Virtual XI gjorde noe ut av seg, men bød faktisk på et par låter som bandet faktisk gjorde under Brave New World-turnèen, og som også ble foreviget på det eminente live-albumet Rock In Rio fra 2002. I forkant av Brave New World (2000) returnerte Dickinsom og gitarist Adrian Smith, som fremdeles fortsatte å jobbe sammen mens de var ute av bandet, og siden bandboss Steve Harris fremdeles ikke ville gi slipp på Gers endte Iron Maiden opp som en sekstett da gjenforeningen var et faktum.

Etter Brave New World og Rock In Rio kom den middelmådige og underproduserte Dance of Death i 2003, og jaggu kom ikke live-albumet Death on the Road to år etter! Selvsagt er det masse gromlåter på den doble skiva, men hvor mange live-versjoner trenger vi av alle de gamle klassikerne, egentlig?

Puh! Nåvel, bandet er atter en gang tilbake med ei ny skive, og dette er nok deres sterkeste siden den monumentale Seventh Son of a Seventh Son fra 1988. Det er lenge det...

A Matter of Live and Death åpner med det i hvert fall jeg tør å kalle ei erketypisk Iron Maiden-låt. Different World tar opp tråden etter The Wicker Man og Wildest Dreams, og er dermed ikke akkurat noe nyskapende verk fra bandet. Det er de samme tradisjonelle akkordskiftene, og Nicko McBrain går på autopilot, og sverger til de samme rytmene og break'ene som han har gjort mer eller mindre siden han ble med i bandet for snart 25 år siden.

Førsteinntrykket så langt var at skiva var langt fra så bra som alle skulle ha det til. Different World står som det desidert svakeste øyeblikket her, og har dessverre ikke det som må til for at i hvert fall jeg skal la meg imponere.

These Colours Don't Run er heller ikke den som sparker best fra seg på plata. Innledningsvis åpner den rolig med de karakteristiskee samspillene mellom clean-gitar og bass, og en typisk melodilinje litt i bakgrunnen. Etter hvert som også trommene kicker inn blir det noe tyngre, men fremdeles basert på det samme clean-riffet. Verset byr heller ikke her på noe nytt, og "safer" ved å kjøre de evinnelige E-C-G-D-moll akkordene. Vel er det typisk Maiden, men det begynner å bli litt for mye av det gode nå. Refrenget er The Wicker Man all over again, og gir inntrykk av at Iron Maiden anno 2006 er et tafatt og totalt uinspirert band. Med unntak av det glimrende midtpartiet er dette utilgivelig platt og kjedelig.

I motsetning til forgjengeren fra 2003, Dance of Death er denne skiva svært godt produsert. Sist var trommene omtrent ikke produsert i det hele tatt, og bl.a. det gjorde også at bandet låt sørgelig. Til tross for noen gode låter gjorde aldri Dance of Death noe ut av seg, men komposisjoner som tittelsporet, Paschendale, Journeyman og et knippe andre gjorde skiva litt lettere å fordøye.

Brighter Than a Thousand Suns gir seg forsiktig til kjenne i noe så sjeldent som 7/4-dels takt, og det er nå det for alvor begynner å bli interessant. De tre gitarene fyrer av kraftige haglesalver, og innleder med det ei av skivas største låter. Blir ikke dette en gedigen live-favoritt vet ikke jeg! Bruce synger mektig, og til og med Nicko tør å slippe seg ordentlig løs! Steve basser like flittig, og trekløveret Murray/Gers/Smith er mer brutale i riffinga enn på lenge. Tør jeg påstå at bandet er i en ny vår, musikalsk sett?

The Pilgrim er signert Gers/Harris og er kanskje et lite tilbakehopp etter den mektige Brighter Than A Thousand Suns, men harmoniske riff og en litt "indisk-inspirert" melodilinje gjør den litt spennende likevel.

Første halvdel av The Longest Day er egentlig litt for mye opp igjen det erketypiske, men etter ca 4:40 begynner man å ane forandringer igjen. Det som slår meg ved flere anledninger på denne skiva er at kara har blitt progressive på sine eldre dager, for midt i denne låta kommer et riff som er alt annet enn typisk Maiden. Dream Theater ultra light, kanskje? Det er tydelig at kara har utviklet seg som låtskrivere med tiden, men noe annet er da heller ikke å forvente. Selvsagt gjorde de litt mer utfordrende saker på midten av åtti-tallet også. Komposisjoner som Rime of the Ancient Mariner, Alexander the Great og Seventh Son of a Seventh Son var jo alle suverene, men på langt nær så teknisk progressive som det som er tilfelle tjue år senere.

Et litt roligere innslag finnes også i form av Out of the Shadows, og minner litt om Wasting Love fra Fear of the Dark. Den gang skrev Bruce låta i lag med Janick, mens denne er skrevet i lag med Steve. Jeg hører ikke særlig forskjell på dem, bortsett fra en mer markant bruk av akustiske gitarer denne gangen. På et tidspunkt låter de ganske fuzza, men jeg kan jo også ta feil.

Et noe rart valg av singellåt er The Reincarnation of Benjamin Breeg, men sånn er det nå bare. Personlig mener jeg det er rimelig dustete å remikse ei sju minutter lang låt ned til drøye fire, bare for å få den mer radiovennlig. Kanskje Different World hadde en hensikt allikevel? Uansett, skivas første singelvalg er heller ikke den beste på skiva, men den kommer godt ut av det med tøffe riff og melodier. Det som er litt rart med denne skiva er at det mest interessante ved låtene ikke er idèene de er bygd rundt, men heller midtpartiene. Det er her bandet tør å utfolde seg, og når de virkelig tør å slippe seg løs er det nærmest magisk. Riffinga her låter litt Dio og Rainbow, men det gjør det bare ekstra spennende.

For The Greater Good of God er Steves eneste komplette bidrag denne gangen, og tankene går til Sign of the Cross fra den ellers så traurige The X Factor. Strykerne, som egentlig bare er Steve’s pekefinger på et keyboard, ligger som et slør i bakgrunnen, uten å dominere for mye. Selvfølgelig er dette ei typisk episk Harris-låt, akkurat slike vi vil ha fra den kanten. Blood Brothers fra Brave New World er et annet eksempel, og også denne var godt fargelagt med strykere. De lengre midtpartiene og de umiskjennelige gitarharmoniene er gjengangere i stort sett alle hans komposisjoner, og er selvskrevne når det gjelder å kunne beskrive essensen i Iron Maidens heavy metal.

Nest siste kutt bærer tittelen Lord of Light, og er i likhet med flere signert Adrian, Steve og Bruce. Også her sparker gutta godt fra seg, selv om det egentlig aldri tar helt av. Jeg tror aldri før jeg har hørt bandet så spillekåte som de er på denne skiva, så det er tydelig at de aldrende engelskmenn har mye mer å gi.

The Legacy er en naturlig videreføring av Journeyman fra forrige plate, og her hører jeg da vitterlig Genesis i introen! Steve backer med stødig bassing opp det som låter som en 12-strengs gitar. Ta deg ei bolle! Iron Maiden har reist 35 år tilbake i tid og snuser Suppers Ready (23 minutter langt epos fra albumet Foxtrot, utgitt i 1972) i ræva! Helt likt låter det jo ikke, men mye av den samme feelingen ligger der! Den akustiske gitaren ligger i bakgrunnen og lurer hele tiden, og innimellom de stadig tilbakevendende Dio-riffene smaksettes refrengene med litt tilbakeholdne akkorder, bare for å gjøre det hele litt svevende.

Det ni minutter lange avslutningssporet er komponert av Janick og Steve, og skal man finne en god grunn til at førstnevnte fremdeles er med i bandet, må det være på grunn av hans låtskriver-ferdigheter. Selv om han er en irriterende bråkmaker i live-sammenheng gjør han godt arbeid i studio. Jeg forstår kritikernes evige misnøye med at han er med i bandet, men også de som fremdeles vil beholde ham.

Etter ti låter er det slutt, og jeg må bare innrømme at skiva langt fra var den skuffelsen jeg først fryktet den skulle være. Selv om comeback-albumet med Bruce og Adrian var konge, er denne minst dobbelt så bra. Eddie er fremdeles høyst oppegående, og kjenner jeg kara rett kommer vel snart live-albumet A Matter of Live and Death?

comments powered by Disqus

 



Jante
2006-10-08Overrasket

Denne skiva overasket meg noe veldig! Siden Wildest Dreams var en sånn midt på treet album, etter min mening, men siden jeg digger Maiden så måtte jeg jo kjøpe også denne skiva. Og jeg satt med bakoversveis, kvaliteten på sangene og alt er på topp. Dette er et av Maidens beste album spør du meg!

Håvard Lunde
2006-10-09Enig!

Jeg føler det samme også. Dette albumet inneholder kanskje bandets aller beste låter på nærmere tjue år, og det sier ikke lite. Dance of Death var ikke noe spesielt vellykket, men den hadde sine øyeblikk.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo