cover

Ashes to Dust

William Elliott Whitmore

CD (2005) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Blues / Bluegrass

Spor:
Midnight
The Day the End Finally Came
When Push Comes to Love
Diggin' My Grave
The Buzzards Won't Cry
Sorest of Eyes
Lift My Jug (Song For Hub Cale)
Gravel Road
Porchlight

Referanser:
Johnny Cash
Ralph Stanley
Tom Waits
Steve Earle
Kelly Joe Phelps
Calvin Russell

Vis flere data

Se også:
Hymns For the Hopeless - William Elliott Whitmore (2003)
Song of the Blackbird - William Elliott Whitmore (2006)
Hallways of Always - William Elliott Whitmore & Jenny Hoyston (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En blå kråke fløy forbi

Whitmore åpenbarer seg som et slags manglende ledd mellom Tom Waits og Steve Earle, med tekster fra trailerparkene og landeveiene i USA.

William Elliot Whitmore bor i Iowa, det amerikanske heartland, men kommer opprinnelig fra en hestefarm ved Mississippis bredder. Akkurat det kan høres på hvert spor her, både i tekst og musikk. Det oser store, åpne sletter, og den særegne blandingen av nederlag og trass/triumf preger tekstene på Ashes to Dust. Tenk Waits og Cohen og andre med en forkjærlighet for skjønne tapere.

Ashes to Dust er Whitmores andre plate, men for meg er denne karen helt ukjent. Jeg liker imidlertid det jeg hører her. For vi snakker om en liten perle for oss som liker støvete landeveier, seige banjoer, grove stemmer, levd liv, blå slidegitar og depressive tekster. Ikke noe for deg, sier du? Se og hiv de platene til pusen Thomas Dybdahl og hør på en kar som virkelig er bekjent med sinnets irrganger.

Men la oss gjøre dette noe mer metodisk. Whitmore høres stemmemessig ut som en ung Tom Waits eller Steve Earle. Vi snakker om en blanding av 40 Teddy uten filter daglig eller langt fremskreden halskatarr. Men det funker sinnssykt bra i denne konteksten. Det snodige er at han bare er i midten 20-årene, men synger med en modenhet og livsvisdom som får en til å tenke på de nevnte herrer. Musikalsk er det så nedstrippet det omtrent kan bli, med forsiktig klimpring på en banjo, litt trekkspill, en sparsom slide dratt over strengene på en akustisk gitar eller en dobro og en basstromme eller tamburin som eneste rytme. Lydmessig er det bortimot et mesterverk i all sin minimalisme. Det låter så analogt og organisk som det bare kan. Sjangermessig minner det vel mest om delta blues, med oppdaterte tekster, men den samme følelsen av at her går det lukt til helvete.

Den musikalske drakten passer det som er platas virkelige rosin i pølsa, nemlig tekstene, ypperlig. Som sagt synger Whitmore som en kråke, men som han sier selv i åpningssporet Midnight: The bluebirds can sing, but the crow's got the soul/ I'm a dog among kings, with no self-control/ And the only thing left is trying to live/ the sins on my back, no one could forgive... Og så videre. Det handler om sorg, tap og død, og ikke minst det å føle seg mistilpass. Låttitler som The Day the End Finally Came, Diggin' My Grave og The Buzzards Won't Cry (When You Die) sier sitt. Tidvis er det nesten som Nick Cave blir en lustigkurre i forhold. Men det er også plass til kjærlighet, selv om det som regel er snakk om tapt kjærlighet, som i When Push Comes to Love. Sorest of Eyes er imidlertid en hyllest til en kvinne som er et syn for selv de mest såre øyne. Dette er det nærmeste Whitmore kommer en kjærlighetsvise - om en kvinne han kan drikke te med på morgenen og whisky med på kvelden.

Platas beste spor er Lift My Jug, en drikkehyllest til landstrykeren Hub Cale, der Whitmore tramper manisk på basstromma og slider hypnotisk på en sliten dobro mens han etter beste evne forsøker å mane frem nyanser i den loslitte stemmen. I siste spor, trygler han om at det skal finnes håp på slutten av dagen (eller livet). I Porchlight synger han: Though I'm sick as a dog and no one can help, the pain is more than I can bear/ But still my thoughts drift to the one sweet gift of love that we share / and I hate for you to see me like this, remember me when I was [...] Won't you leave the porchlight on for me... Så styggpent at det er en fryd!

Ashes to Dust er altså ikke noe for sarte sjeler, men desto mer givende for de som tar seg tid til å lytte. I innercoveret på plata står det et sitat av Samuel Becket: When you're up to your neck in shit, the only thing left to do is sing. Det summerer i grunnen opp denne plata på en grei måte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Sojourner

(Secretly Canadian)

The great plains, the black hearts, the crossroads and the lonesome valleys: Magnolia samler tråder og gir ut årets hittil sterkeste samler.

Flere:

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker