cover

Tweak Bird

Tweak Bird

CD (2010) - Souterrain Transmission / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Stoner / Alternativ

Spor:
The Future
Lights In Lines
Round Trippin
A Sun/Ahh Ahh
Beyond
Tunneling Through
Sky Ride
Hazement In The Basement
Flyin' High
Distant Airways

Referanser:
Black Sabbath
Black Mountain
Led Zeppelin

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Tweak it up

Spiller du en plate bakover kan man visstnok høre alt slags spennende. Spiller du en Black Sabbath-plate bakover hører du trolig Tweak Bird sin debut.

Illonois-brødrene Ashton og Caleb Bird, også kjent som Tweak Bird, har gitt ut en plate som får deg til å lure på om de snublet over noen uutgitte Sabbath-opptak og koret over. Nå – dette er ikke negativt. Tweak Bird har laget et ordentlig tøft rockealbum. Et rockealbum i homage til alt som var digg ved 60- og 70-tallets kuleste rockeband. Med debutalbumet sitt viser Ashton og Caleb Bird at de har strammet inn og blitt mer fokusert. EP-en, Reservations, som de slapp i 2008, får et periferisk drag i forhold. Kanskje er årsaken til det nye fokuset produsentene Dale Crover og Toshi Yasai sin fortjeneste, som også jobbet på EP-en, eller kanskje er det så enkelt at brødrenes musikkuttrykk nesten er ferdig modnet.

Uten å se på coveret, der Ashton og Caleb suser nedover en landevei, antageligvis i Juniten, på en kul motorsykkel – begge i bar overkropp, han ene med en indianerhøvdings hodepryd på- forstår du umiddelbart hva dette handler om. Tenk lyden av Grateful Dead pshycadelica, tenk Led Zepplin mystikk, tenk MC5 riff, tenk Ozzy-esque koring. Men fullt så forutsigbart er stoner-, fuzzrocken deres heller ikke. For der, på spor nummer fire A Sun/Ahh Ahh dukker det opp en overraskende saksofon. Og den er rå. De kule jazzgangene frisker opp et album som til da kan refereres i biter og på kryss og tvers. Her utmerker Tweak Bird seg, og bringer noe nytt til bordet. Dessverre er det for lite av akkurat dette, man ønsker at de skulle krydre det litt til, til tider oppleves albumet som en monoton Fjordlandspakke. Brødrene er de eneste medlemmene i bandet, og trommene og gitaren strekker dessverre ikke helt til. Der duoen The White Stripes kan overraske, kan duoen Tweak Bird oppfylle satte forventninger – og dette er negativt. De fleste sporene høres litt for like ut – litt som hvis man hopper gjennom en Ramones-plate: -One, two, three, four! – One, two, thre,- One, two, fff… og så videre. Bare at her er det: - Tøft gitarriff, trommer! –Tøft gitarriff, trom – Tøft gita fff… et cetera.

Gjennom hele albumet går temaene flyving og universet igjen. Himmel og light years og sol og airways og future og trippin' glir sømløst inn i 70-tallsimaget. Det drar tankene mot nevnte Jimmy Page-mystikk – Tweak Bird har sikkert på et eller annet tidspunkt kjørt en slags okkult sak på et hotellrom, som å ofret et lite dyr, eller ehhh… tegnet skummle symboler på en vegg.

Sporene som skiller seg ut er tidligere nevnte A Sun/Ahh Ahh, hovedsakelig grunnet den kule saksofongangen. Tunnelig Through er et av de desidert tøffeste sporene, med et metalaktig riff som drar deg inn i den øyeblikkelige catchy sangen. På åpningssporet The Future lar guttene, en av få ganger, det eskalere litt utover den beherskede oppskriften de ellers følger. Refrenget blåser seg opp, og det er godt å høre dem løsne på snippen. Man får følelsen de gjerne vil skape gjennom hele platen; nemlig at de er noen ukontrollerbare tøffinger. Inntrykket sitter dessverre ikke i så alt for lenge. Avsluttningssporet Distant Airways viser at bandet har mer å by på enn hva de så langt har presentert. Her utvider de, bygger på og tar det ned igjen til et bedagelig rockende nivå.

Men selv om Tweak Bird har påfallende inspirasjonskilder, skal det ikke dyttes under stol at de har en moderne sound. Noen plasser hører man jazzinspirasjon og en sjelden gang litt nyere indie pop; en ørliten koring her, en liten overgang der. Akkurat det gjør at platen redder seg selv fra å bli platt og kjedelig.

Sounden på platen er dog fyldig, berget av en solid produksjon og drivende blåseinstrumenter som rykker det hele opp et nivå. Det er barskt og bar overkropp, og gudene vet at man trenger litt av det en gang i blant. Forventer derimot Tweak Bird å overleve mer enn et debutalbum, må de utvikle lydbildet sitt. For nå er det tilfredsstillende med Tøft gitarriff, trommer!, men de unngår akkurat å kjede lytteren. Det Tweak Bird trenger er litt mer – usj, ja, det de trenger - er litt mer Tweak.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo