cover

No Name Face

Lifehouse

CD (2001) - Dreamworks / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkrock / Singer/songwriter / Post-grunge

Spor:
Hanging By A Moment
Sick Cycle Carousel
Unknown
Somebody Else's Song
Trying
Only One
Simon
Cling And Clatter
Breathing
Quasimodo
Somewhere In Between
Everything

Referanser:
Creed
Train
R.E.M.
Pearl Jam

Vis flere data

Se også:
Stanley Climbfall - Lifehouse (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Somebody else's sound

Ungguttene i Lifehouse leverer en lavmælt og overraskende god blanding av melodiøs soft-grunge og folkrock.

Ett år har det tatt for denne skiva å vandre over Atlanteren og inn i stallen hos norske Universal. No Name Face er trioen Lifehouses første langspiller og ble opprinnelig gitt ut høsten 2000 i USA. Nå da skiva har passert platinastatus i heimlandet er trygghetskriteriene rundt investeringa på plass, og klarsignalet har kommet for å prøve den nye poden på det europeiske markedet. Det er en markedsføring vi har sett skremmende mye til de siste åra, og som finner sine mest typiske eksempler i form av Creed og Train: Tung TV-reklamering overstrødd med bevingede salgstall fra "over there" er kvalitetsstempelet som skal til for å få nordmenn til å repetere de amerikanske mønstrene på norske platebarometre.

Apparatet rundt No Name Face lukter med andre ord kylling lang vei, og er i mine øyne et tegn på de multinasjonale selskapenes beint fram farlige konformitet og trygghetsjag rundt artistene det satses på. Enda farligere blir det når en overseriøs pennegnager som undertegnede leser disse mønstrene som markedsføring av tomt og innholdsløst drøvtygg for massene. Vel, med Lifehouse har jeg igjen gått på en liten personlig smell.

Lifehouse er først og fremst leikegrinda til vokalist, gitarist og låtskriver Jason Wade. Låtene er i stor grad bygget opp rundt hans mildt rustne stemme, som jevnt over ligger i registeret mellom grungeheltene Kurt Cobain og Eddie Vedder. Nå er vi vel alle klar over at dette ikke lenger er å regne som et kvalitetskriterium - spesielt semi-Veddere som Creeds Scott Stapp og Lives Ed Kowalczyk har for lengst sørget for å spe ut grovmalmede mannestemmer til følsomme balladeredskaper: Det er der penga ligger må vite. Og, jo jøss, Lifehouse bygger mye av sitt repertoar på den samme blandinga av soft-grunge og pompøst strukne vokallinjer i refrengene. Likevel har jeg etter flere gjennomlyttinger funnet at disse ynglingene strekker seg hakket lenger inn på følelseslivet enn ovennevnte band.

Skiva spant dog en del runder før jeg kom til denne anerkjennelsen, og i mellomtiden hadde jeg rukket å komme opp med to faktorer som jeg ser skiller Lifehouse positivt fra Live, Creed og Train: For det første gjør ikke Wade noen forsøk på å etterape grungeheltenes vokale intensitet og desperasjon. En rask kikk på tekstene viser at dette er et klokt trekk. Wade er en ung mann med tydelige ambisjoner som singer/songwriter, men det er nesten som om han er bevisst på at ordene han synger ikke er helt i mål ennå. I stedet tar han det med ro og konsentrerer seg mer om å nå frem til lytteren via tilbakelente fraseringer over gode melodier. På det viset vil jeg si at han, under sin grovkornede stemme, i større grad trekker veksler på det behagelige temperamentet i Michael Stipes vokal.

For det andre har Lifehouse valgt å legge lydbildet tett opp til sitt trioformat. Der andre soft-grungere ser ut til forme låtene til pompøse og svulstige stadionrockere allerede i studio, velger disse unggutta å la besetningen begrense instrumenteringen. Dette gjelder både for de tilfellene der de legger opp til lavmælte akustiske "folklåter" som Breathing og Everything, eller de mer rendyrket rocka Hanging By A Moment, Quasimodo og den småspretne Unknown.

Dette er ikke en plate å gå fullstendig av hengslene for - de oppdriver intet originalt som kan true soft-grungens sterke posisjon, og det finnes enkelte småpinlige øyeblikk som for eksempel den påtatt "alternative" og anmasende Cling And Clatter. Likevel lander Lifehouse med No Name Face en meget stillferdig og behagelig plate der de gode melodiene får stå i sentrum og hvor de av oss som har god tid vil ha en god del å hente i kos og trivsel. Mest hyggelig er det dog at Lifehouse med dette viser at det finnes unge gitarband der ute som velger andre ruter enn jevnaldrende, "aggressive" testosteronbomber som mekker musikk skreddersydd for playlisting på MTV - les: Limp Bizkit, Linkin Park. Videre vil jeg svinge et beger for Jason Wade som i mine øyne her markerer startskuddet for en potensielt lovende karriere som singer/songwriter. Med go'låta Somebody Else's Song har han levert en av de emosjonelt sterkest ladede melodiene jeg har funnet i en låt i inneværende år.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Watch - Vacuum

(Lizard)

Førsteklasses progrock som svinger fra det skjønneste og mest henrivende vakre til de mørkeste og mest skremmende understrømmene i følelsesregisteret.

Flere:

Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster
Alog - Duck-Rabbit