Genre:
Rock
Stiler:
Folkrock / Singer/songwriter / Post-grunge
Spor:
Hanging By A Moment
Sick Cycle Carousel
Unknown
Somebody Else's Song
Trying
Only One
Simon
Cling And Clatter
Breathing
Quasimodo
Somewhere In Between
Everything
Referanser:
Creed
Train
R.E.M.
Pearl Jam
Se også:
Stanley Climbfall - Lifehouse (2002)
Somebody else's sound
Ungguttene i Lifehouse leverer en lavmælt og overraskende god blanding av melodiøs soft-grunge og folkrock.
Del på Facebook16.10.2001
Ett år har det tatt for denne skiva å vandre over Atlanteren og inn i stallen hos norske Universal. No Name Face er trioen Lifehouses første langspiller og ble opprinnelig gitt ut høsten 2000 i USA. Nå da skiva har passert platinastatus i heimlandet er trygghetskriteriene rundt investeringa på plass, og klarsignalet har kommet for å prøve den nye poden på det europeiske markedet. Det er en markedsføring vi har sett skremmende mye til de siste åra, og som finner sine mest typiske eksempler i form av Creed og Train: Tung TV-reklamering overstrødd med bevingede salgstall fra "over there" er kvalitetsstempelet som skal til for å få nordmenn til å repetere de amerikanske mønstrene på norske platebarometre.
Apparatet rundt No Name Face lukter med andre ord kylling lang vei, og er i mine øyne et tegn på de multinasjonale selskapenes beint fram farlige konformitet og trygghetsjag rundt artistene det satses på. Enda farligere blir det når en overseriøs pennegnager som undertegnede leser disse mønstrene som markedsføring av tomt og innholdsløst drøvtygg for massene. Vel, med Lifehouse har jeg igjen gått på en liten personlig smell.
Lifehouse er først og fremst leikegrinda til vokalist, gitarist og låtskriver Jason Wade. Låtene er i stor grad bygget opp rundt hans mildt rustne stemme, som jevnt over ligger i registeret mellom grungeheltene Kurt Cobain og Eddie Vedder. Nå er vi vel alle klar over at dette ikke lenger er å regne som et kvalitetskriterium - spesielt semi-Veddere som Creeds Scott Stapp og Lives Ed Kowalczyk har for lengst sørget for å spe ut grovmalmede mannestemmer til følsomme balladeredskaper: Det er der penga ligger må vite. Og, jo jøss, Lifehouse bygger mye av sitt repertoar på den samme blandinga av soft-grunge og pompøst strukne vokallinjer i refrengene. Likevel har jeg etter flere gjennomlyttinger funnet at disse ynglingene strekker seg hakket lenger inn på følelseslivet enn ovennevnte band.
Skiva spant dog en del runder før jeg kom til denne anerkjennelsen, og i mellomtiden hadde jeg rukket å komme opp med to faktorer som jeg ser skiller Lifehouse positivt fra Live, Creed og Train: For det første gjør ikke Wade noen forsøk på å etterape grungeheltenes vokale intensitet og desperasjon. En rask kikk på tekstene viser at dette er et klokt trekk. Wade er en ung mann med tydelige ambisjoner som singer/songwriter, men det er nesten som om han er bevisst på at ordene han synger ikke er helt i mål ennå. I stedet tar han det med ro og konsentrerer seg mer om å nå frem til lytteren via tilbakelente fraseringer over gode melodier. På det viset vil jeg si at han, under sin grovkornede stemme, i større grad trekker veksler på det behagelige temperamentet i Michael Stipes vokal.
For det andre har Lifehouse valgt å legge lydbildet tett opp til sitt trioformat. Der andre soft-grungere ser ut til forme låtene til pompøse og svulstige stadionrockere allerede i studio, velger disse unggutta å la besetningen begrense instrumenteringen. Dette gjelder både for de tilfellene der de legger opp til lavmælte akustiske "folklåter" som Breathing og Everything, eller de mer rendyrket rocka Hanging By A Moment, Quasimodo og den småspretne Unknown.
Dette er ikke en plate å gå fullstendig av hengslene for - de oppdriver intet originalt som kan true soft-grungens sterke posisjon, og det finnes enkelte småpinlige øyeblikk som for eksempel den påtatt "alternative" og anmasende Cling And Clatter. Likevel lander Lifehouse med No Name Face en meget stillferdig og behagelig plate der de gode melodiene får stå i sentrum og hvor de av oss som har god tid vil ha en god del å hente i kos og trivsel. Mest hyggelig er det dog at Lifehouse med dette viser at det finnes unge gitarband der ute som velger andre ruter enn jevnaldrende, "aggressive" testosteronbomber som mekker musikk skreddersydd for playlisting på MTV - les: Limp Bizkit, Linkin Park. Videre vil jeg svinge et beger for Jason Wade som i mine øyne her markerer startskuddet for en potensielt lovende karriere som singer/songwriter. Med go'låta Somebody Else's Song har han levert en av de emosjonelt sterkest ladede melodiene jeg har funnet i en låt i inneværende år.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Lifehouse cd'en er ei hærlig plate synes jeg! Den har noen låter som ikke gir den helt store opplevelsen, men alle sangene er bahagelig å høre på og fungerer både som bakgrunnsmusikk og som musikk til å lytte på. Sanger som "Everything" og "Hanging by a moment" er fantastiske sanger, og med Jason Wades deilige stemme gir de en spesiell følelse. Synes det er rart at Lifehouse ikke er mer kjent i Norge, men håper vi får høre mer til dem!
Etter å ha hørt mange god ord om Lifehouse kjøpte jeg plata, og for å være helt ærlig ble jeg ikke veldig imponert. Men jo mer man hører på den, jo bedre blir den. Sanger som Trying, Only One og Simon er tre helt utrolig fantastiske sanger. Stemmen til Wade er akkurat sånn det bør være og med musikken høres det helt utrolig ut. Og uten et svakt spor er den plata kanskje den beste skiva som er blitt gitt ut. Synd den har fått så dårlig kritikker, og at de ikke er mer kjente i Norge. Her går publikum glipp av et fanastisk band. Anbefaler også Jason Wade sin sang til Shrek, "You Belong To Me"
Jeg kjøpte No Name Face etter å ha hørt Hanging By a Moment. Litt skummelt er det å kjøpe en CD uten å ane hva resten av plata inneholder, men jeg har ikke angret ett sekund på at jeg kjøpte plata. Dette er en komplett plate, som ikke inneholdet ett dårlig spor. (Cling and Clatter er kanskje ikke favorittlåta, men likevel..) Jason Wade gjør en utrolig god jobb som vokalist og sangskriver. Utrulig hva en fyr i en så und alder får seg til å skrive. Sangene har dype, og jo mer du lytter til teksten, jo mer forstår du. Det blir som å lese dikt. Platens "høydare" vil jeg si er Breathing, tett oppfulgt av de andre låtene. Etter å ha kjøpt plata i mai for ett år siden, har jeg hørt på den stort sett hver dag. Man får rett og slett aldri nok av Lifehouse:) Gleder meg stort til neste plate kommer!
De som ikke har Lifehouse har absolutt gått glipp av noe!
Quasimodo er den komplette rock'n roll låta! Inni granskauen som Wade klarer å løfte det refrenget til utrolige høyder! Jeg skal få kjøpt meg plata så fort som mulig! Og med everything som er så flott at man svever, gleder jeg meg utrolig til å høre hvordan de andre låtene følger opp...
Lurer bare på om Storm er på denne plata, noen som kan si meg det!
ROCK ON!!
På tross av dårlige kritikker, vil jeg si at Jason Wade & co treffer BullsEye med No Name Face. Med melankolske perler som Trying, Simon og Sick Cycle Carousel blir cden en gjennomført bra cd. For de som ikke er ute etter småtrist klinemusikk, kan jeg nevne nr. 1 hit-en på amerikansk Billboard-liste (ikke at det har noe å si...) Hanging By A Moment og Quasimodo. Lifehouse har forøvrig også gitt ut ny plate kalt Stanley Climbfall med nok en cd verdt å bruke noen kroner på... Enjoy!;P