Flavoured Air

CD (2002) - Thatsperfectwonderball / Tuba

Genre:
Rock

Spor:
Early Man
Hard Rock Diamond
Childsitter
Speedy Marie
Leader of the Mansion
Diane Wong
In The Light of the Sun
Warden
Scared Ground
Out of the Blue
Roadroller

Referanser:
Astroburger
We
Gluecifer
Run Dog Run
Stone-O-Saurus

Vis flere data

I retroskopet

Duoen Morten og Ola har fått hjelp fra tungrockerne, men ligger selv noe lavere i terrenget.

Av Jonas Prangerød

29.12.2002

Første gang jeg var borti denne duoen fra Hovseter var på juleplata If I Make It Trough Christmas, en svært så hyggelig juleplate fra 2001. Den gang kalte de seg Otis Perfect og Moe Love, nå strekker de seg til fornavn. Av Ola og Morten er det først og fremst Ola (Breidal) jeg drar kjensel på, gjennom hans tidligere prestasjoner i Run Dog Run og Astroburger. Her er debuten deres, to og et halvt år etter innspilling. Hvorfor det har tatt så lang kan man jo bare undres over.

Det første man legger merke til dersom man leser i coveret er at hjelpen har kommet fra medlemmer fra We og Gluecifer. Gitarist Don Dons (We) har sittet i produsentstolen og spilt litt gitar, mens deres gamle kompis Danny Young (Gluecifer) har trommet gjennom hele plata. Dette betyr likevel ikke at Flavoured Air preges av hard rock'n'roll eller stoner-rock. Her finner vi heller av poppa rock med psykedelia og seksti-/søttitall mellom linjene.

Stemningen settes med Early Man, som er forsiktig flowerpower. De elektriske gitarene dukker opp på Hard Rock Diamond, men gnistrer ikke før på spor tre Childsitter. Her snakker vi søttitallsrock med grovt riff og sugende melodi. Childsitter er den første låta som får nakkehåra til å reise seg... deilig! Så dras det hele ned til semiakustisk syre igjen.

De rolige låtene blir ofte litt tafatte og kjedelige. Melodiene klarer ikke å fengsle eller hypnotisere. Stemningen er hyggelig og mild, men man svever ikke med. På midten av plata er de likevel farlig nær med Diane Wong, hvor noe av den riktige magien er på plass. Deretter holder spenningen seg en stund, som på den snodige Warden. Kraftrefreng og gitarrock av klasse.

Flavoured Air er en fin plate selv om for mange rolige låter gjør den noe langdryg. Det er mye behagelig rock og pop å hente, særlig for de med beina planta i gamle dager. Den gang da Beatles eksperimenterte og Syd Barrett var noenlunde et medlem av samfunnet. LoveOctopus vil sikkert glede psychpop-fantaster, men ha problemer med å nå så mange andre. Det er vel kanskje også målet.