cover

McLuskyism

Mclusky

CD (2006) - Too Pure / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Støyrock / Post-punk

Spor:
Joy
Rice is Nice
Whoyouknow
Lightsabre Cocksucking Blues
To Hell With Good Intentions
Alan Is a Cowboy Killer
There Ain't No Fool in Ferguson
1956 and All That
Undress For Success
That Man Will Not Hang
She Will Only Bring You Happiness
Without MSG I Am Nothing

Referanser:
Jesus Lizard
Pixies
The Fall
Shellac
Big Black
Les Savy Fav
Liars

Vis flere data

Se også:
Mclusky Do Dallas - Mclusky (2002)
The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire - Mclusky (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Et slags farvel

Galninger fra Wales oppsummerer karrieren med et bittersøtt kakofoni av primalskrik, dampveivalsbalsbass og jeg-spytter-på-deg-sarkasme.

Wales, Cardiff, 4. mars 1998. Primalskrik snytes ut av gamle forfalne gruver. En bass lik et damplokomotiv kommer nærmere og nærmere før den slår til med full styrke. Maniske, militære og psykotisk punktlige rytmer skaper et massivt lydhelvete som trenger seg inn i den minste krok, går inn i himmel, jord, beinmarg, får blomster til å visne, trær til å bli nakne og kapteiner til å gråte. En ramme for en katastrofe blir spikret sammen. Et band blir til. Mclusky er født.

Midt i dette lurvelevenet begynner ryktene om en virvelvind av et walisisk undergrunnsband å gå. Sakte men sikkert sliter Mclusky seg inn i en trang musikkverden der normen er å behandle tonene langt glattere enn hva Mcluskys tilfelle er; britpopen herjer og band som Oasis, Echobelly og Ocean Colour Scene har et solid grunnfeste. Tross en norm om glatt tonebehandling finnes det håp. Mcluskys primalskrik når produsenter som Steve Albini, og går så langt at de begynner å turnere med lang mer likesinnede som The Fall, Liars og The Datsuns. Pressen begynner så vidt å kjenne lufttrykket av et lydhelvete som skal komme, og før de vet ordet av det har de bakoversveis hele gjengen. Den gode kritikken sitter like løst som nisseskjegg, og blekket spruter i beundring fra Cardiff til New York.

Men det medfører et liv fylt av blod og svette å slite seg opp fra undergrunnen: etter utallige konserter, tre album, minst 56 gitarstrenger som går heden, trommeskinn som sprekker, rævstygge groupies, lunkent øl, interne konflikter og atter utallige konserter er det nok. Bandet oppløses. En altfor kort æra er over. Turbulens og oppløsning er hverdagskost i musikkbransjen, og det hører med til de fleste bandoppløsninger at bandet legger ut på en slags krampeaktig avslutningskonsert, deler ut roser og slengkyss, gir ut DVDer med altfor mye ekstramateriale, og ikke minst: snakker så ærlig så ærlig ut på et eller annet snakkeprogram av type David Letterman Show. Mclusky valgte rett og slett ved å smelle til med en oppsamling av utgitte singler, og den taler vel i grunnen for seg selv.

Hele Mcluskys musikalske palett, som ble fordelt utover tre album og en rekke singler, er på Mcluskyism representert i musikalske drypp gjennom de ulike singleutgivelsene. Singlene er samlet i en slags kronlogisk rekkefølge og fungerer i så måte som en slags vandring i deres musikalske utvikling og mangfold. Fra starten av blir man presentert for lyden av debuten My Pain and Sadness Is More Sad and Painful Than Yours (2000) og filleristet av korte, fyrige og psykotiske ikke-akkurat-punkrockere-for-bestemødre, med en sterk eim av pixies og en tilhørende forening av frenetisk skriking og feedbackladde gitarer.

Etter et kort men filleristende innblikk i debuten, får man på ingen måte summet seg før møtet med neste langspiller og fire låter fra Mclusky Do Dallas (2002). Dette er kanskje oppskriften Ingrid Espelid ville gitt deg på Mclusky Do Dallas hvis hun var ei stein hakke gal matrøy med et forvridd sinn: "Man tager en boks hermetisert støy, vindskeiv kukblues, den svarteste humor, primalskrik fra undergrunnen, psykotiske krumspring, dritt og ren galskap og slenger det hele i miksmasteren og mikser til mikseren ikke klarer mer, kapitulerer, og slenger alt veggimellom til hele rommet er fylt av denne høyst uvanlige miksen, og til og med Gale-Mathias flykter sin vei. Håper det smaker".

Visst smaker det. Et mørkere lydbilde enn på debuten, og låter som tar støyen til band som Jesus Lizards og Shellac inn i mer fengende Pixies-terreng, gjør at Mclusky Do Dallas er foreviget som en klassiker i støyrockens hall of fame. Bare hør på låter som den ramsaltpsykotiske Lightsabre Cocksucking Blues og den Les Savy Fav-aktige To Hell With Good Intentions, som sannsynligvis kommer til å utgjøre definisjonen for "nerve" i all uoverskuelig framtid, så skjønner du det. Lett.

Der Mclusky Do Dallas overkjørte deg med kraft type tog og eksplosivitet av type helvete-i-en-miksmaster, så er låtene fra The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire (2004) mer av den kvaliteten at de tråkker og spytter på deg med en skitten blanding av den overnevnte støyfascinasjonen (The Jesus Lizards, Shellac) og en mer intrikat, intelligent og semi-kompleks post-punk lyd av den typen band som The Fall definerte. Sangene strekker seg lengre, gitarene er skarpere, men nerven og de musikalske klimaksene er absolutt tilstedeværende. Vi blir også presentert for to låter som ikke fikk plass på noen album, hvorav Undress for Success bekrefter The Fall-fascinasjonen og There Ain't No Fool in Ferguson hadde passet inn som hånd i hanske på Mclusky Do Dallas.

Selv om bandets forandret lydbildet i en viss grad på hvert album, så kan man likevel spore en viss tråd og særegenheter som følger bandet i tykt og tynt, i støy og i post-punk. Man får hele tiden den følelsen av at Mclusky kan kjøre over deg med dampveivalsbasslinjer, gitarer som stikker deg i brystet og vokal som gir deg bakoversveis langt langt inn i det neste århundre. På toppen har man de udødelige tekstene med referanser til alt fra lyssablene i Star Wars (Lightsabre Cocksucking Blues), ting de visstnok putter i hamburgerne på McDonalds (Without MSG I Am Nothing), medikamenter, pornostjerner, latviske fotballspillere, fortapte tennisspillere og ellers udødelige sangtitler.

Med sin vi-driter-i-alt-holdning og ironiske arroganse så hadde Mclusky vært sårt tiltrengt på dagens musikkscene der andre verdier rår og alt handler om å surfe på den høyeste trendbølgen. Mclusky hadde rett og slett vært en ubehagelig påminnelse for alle som tror det handler om å etterligne The Strokes samt The Libertines, slåss om å være mest post eller proto, gå med conversesko, stripete genser og en tidsriktig manke og på toppen av dette ta seg selv seriøst. Mclusky hadde pisset lunkent øl på alle trendbølger og gjort bølgene så ekle og illeluktende at alle som måtte befinne seg på toppen hadde fått trendangst på flekken.

I mellomtiden, med pissbefengte trendbølger hengende over meg og Lightsabre Cocksucking Blues på øret, så ber jeg til dampveivalsbassgudene om at dette bandet gjenforenes. Jeg, du og Mclusky på en skitten rockeklubb i 2007?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Niño Rojo

(XL)

Let that hair hang down, let your hair grow down. Del to av Devendras Georgia-innspillinger.

Flere:

Side Brok - Høge Brelle
Andrew Bird - Noble Beast