cover

Old Wave New Ride

Eamonn Vitt

CD-EP (2001) - The Self-Starter Foundation

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Akustisk / Singer/songwriter

Spor:
Weak Force
Bridging
Chicago One
Left at Gallup (quiet)
The Space

Referanser:
Karate
June of 44
Varnaline

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Nye toner fra gammel Karate

Eamonn Vitt (tidligere Karate) med støtte fra Fred Erskine og Jud Ehrbar på sin solodebut.

Mannen med noe urocka navnet Eamonn Vitt vil kanskje av enkelte huskes som et medlem av Karate, bandet han forlot i 1997 for å satse på en egen karriere. Det har vært stille rundt mannen i noen år, men EPen Old Wave New Ride vil etter planen etterfølges av et fullt album i 2002.

Det er ikke igjen så mange elementer av Karate her, noe som kanskje forklarer grunnen til at han ikke lenger spiller i den unike trioen. Old Wave New Ride er mer en tradisjonell og akustisk viseplate, der Vitt har fått hjelp av blant andre trompetist Fred Erskine (June of 44) på Weak Force og Chicago One og Jud Ehrbar (fra Varnaline) som spiller perkusjon på Left at Gallup (Quiet).

Vitts fem låter klarer ikke å gjøre det helt store inntrykket, men viser en musiker som forsøker seg innen flere stiler uten å mislykkes helt. Det fine åpningssporet Weak Force er vel det mest bemerkelsesverdige her. En lett, melodiøs snutt med munnspill og kassegitar, Vitts hese vokal (som minner litt om Jawbreakers Blake Schwarzenbach) som etterhvert får følge av Erskines trompet blir en riktig så hyggelig stund. Platens andre høydepunkt er den muntre cowboymariachien Chicago One. Banjo og trompet er en kombinasjon som brukes altfor lite, og den fungerer selvfølgelig her også.

På Bridging og Left at Gallup (Quiet) er lydbildet strippet mer ned, og Vitt har ikke skrevet sterke nok låter til at det går like bra. Noe stagnante spor har dette blitt, som ikke klarer å feste seg helt. Ei heller sistesporet, en helinstrumental og uforståelig hammondlåt titulert The Space funker særlig godt, og bidrar heller til en følelse av at Vitt har surret i meste laget.

Det er derfor litt drøyt å si at spenningen er skrudd i været etter denne EPen, men man skal ikke se bort fra at Eamonn Vitt klarer å trylle frem riktig så hyggelige ting senere. Han får havne i "man to watch" båsen, enn så lenge.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Flunk - For Sleepyheads Only

(Beatservice)

Det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Røveren Ulf har endelig greid å lage den gode typen med langspilleren For Sleepyheads Only.

Flere:

Richard Swift - Dressed Up for the Letdown
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete