cover

Death Cult Armageddon

Dimmu Borgir

CD (2003) - Nuclear Blast / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Symfonisk rock / Black metal

Spor:
Allegiance Progenies of the Great Apocalypse
Lepers Among Us
Vredesbyrd
For the World to Dictate Our Death
Blood Hunger Doctrine
Allehelgens Død i Helveds Rike
Cataclysm Children
Eridication Instincts Defined
Unorthodox Manifesto
Heavenly Perverse
Satan My Master

Referanser:
Cradle of Filth
Therion
Emperor
Limbonic Art

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Døds-Kult Endetid

Stor-større-størst. Ny grensesprengende plate fra verdens største Black metal band.

Helt siden starten i 1994 har Dimmu Borgir vokst til å bli verdens aller største black metal band. Salgsmessig ligger de langt foran band som Cradle of Filth, Satyricon og Mayhem, og har hatt flere verdensturneer. Dette har de selvfølgelig fått mye kritikk for. Ord som "sellout", "kommersielle" og "Black Metal Spice Girls" er blitt brukt for å beskrive Dimmu Borgir, og det er til en viss grad mulig å forstå noe av denne kritikken, som hovedsaklig kommer fra journalister og musikere som betegner seg selv som "ekte blackmetallere".

Musikken til Dimmu Borgir er lett tilgjengelig, den fenger og er meget profesjonelt framført og produsert. Av de seks medlemmene i bandet er det bare to (vokalist Shagrath og gitarist Silenoz) igjen fra originalbesetningen. Keyboardist Mustis har ikke spilt i noen andre, nevneverdige band, men resten av gjengen har imponerende bakgrunn. Bassist Vortex har tidligere spilt i band som Arcturus og Borknagar, gitarist Galder i anerkjente Old Mans Child, og trommis Nicholas Barker kom fra ikke ukjente Cradle of Filth. At mange bruker betegnelsen "All-star band", kan være forståelig.

Låtene fra de tre siste platene er lette å like, selv for folk som overhodet ikke hører på hardere metall. Det samme er bandets teatralske image med nagler, oppnedkors, liksminke og et snev av svart humor. (I bookleten er Shagrath avbildet i en tannlegestol, med to svært lettkledde, kvinnelige "tannleger", som neppe har gått seks år på odontologi på Haukeland.) Bandets musikalske gjennombrudd kom i 1997, da Enthrone Darkness Triumphant mottok glimrende kritikk fra metallpresse rundt om i verden. Det kommersielle gjennombruddet kom i 1999 med Spiritual Black Dimensions som solgte bokstavlig talt i bøtter og spann, og bandet fikk hordevis med nye fans rundt om i hele verden. (Jeg har snakka med folk fra Chile, som ikke visste noe om Norge annet enn at det var kaldt der, og at Dimmu kom derfra.) Mye av grunnen til at SBD gjorde det så bra, var det intelligente og smakfulle samspillet mellom symfonisk musikk og black metal, samt de lett tilgjengelige og godt varierte låtene. Mange ble forelsket i Dimmus musikk nettopp på grunn av det sistnevnte, hovedargumentet til folk som ikke hørte særlig på hardere metall var "at det ikke gikk an å høre forskjell på låtene". Dette var ikke tilfellet hos Dimmu Borgir.

Puritanical Euphoric Misantrophia (2001) fortsatte der SBD slapp, med enda mer kompleks, velspilt og aggressiv symfonisk black metal. Bandet fortsatte å vokse, spilte enda flere konserter, og sommeren 2002 kom de første ryktene om at "Dimmus neste plate kommmer til å bli gigantisk".
Dette stemmer delvis. For Death Cult Armegeddon er den største black metal-produksjonen noen gang produsert. Plateselskapet har åpnet pengepungen, og leid inn Praha Filharmoniske Orkester for å forsterke de symfoniske elementene, og spandert et par musikkvideoer for å gi bandet ytterligere publisitet. En av disse (Progenies of the Great Apocalypse) går for tiden på Svisj på NRK2, og det kommer visstnok en ny musikkvideo i november/desember.

Musikken er overraskende varierert, med svulstige og storslåtte orkestrale arrangementer i nevnte Progenisis of the Great Apocalypse og Eridication Instincts Defined, og trasha og aggressiv metall i Cataclysm Children.
Lydbildet er fremdeles overveldende, og det trengs tid for å oppdage alle elementene og stemningene som finnes på plata. Jeg har særlig sans for de "skjulte" melodilinjene som keyboardist Mustis og Shagrath (som har bidratt med en del synthlinjer) har lagt til i bakgrunnen av melodilinjene. Den rene vokalen til Vortex funker fint som kontrast mot Shagraths grimme hves, og på Progenies of the Great Apocalypse og Heavenly Perverse, får vi en aldri så liten bonus i form av gjesteopptreden av nå nedlagte Immortals vokalist Abbath.

Bandet har vokst som musikere, de består utelukkende av svært dyktige talenter. Alle som har sett Dimmu live, kan bekrefte dette. Tekstmaterialet er det utelukkende Silenoz som tar seg av, og han har denne gangen tatt med to norske tekster; Vredesbyrd og Allehelgens Død i Helvedes Rike. Dette er noe risikabelt, norske tekster har lett for å bli ufrivillig komiske, men disse to funker på sett og vis, og kler musikken godt.

Dimmu Borgir har med Death Cult Armageddon nok en gang har levert varene, de har blitt enda større, og vil helt sikkert fått enda flere fans. Det blir gøy å se hva de finner på neste gang. Som avslutning kan det være passende å ta med en snutt fra Vredesbyrd, en av de to norske låtene:

Ta del i skyldens skygge
Behag din sjel med syndens under
for hvor er vel du
Når lampen slukkes...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Sakuteiki

(Rune Grammofon)

...hvis linjen blir avbrutt, vil det ødelegge kunstverket...

Flere:

Sufjan Stevens - The Age Of Adz
Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos