Only With Laughter Can You Win

Rosie Thomas

CD (2003) - Sub Pop / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Søvnløs i Seattle

For et par uker siden var jeg på konsert med Rosie Thomas. Etterpå har jeg gått rundt og vært forelsket.

Av Ingve Aalbu

Del på Facebook16.10.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Hvis Rosie Thomas hadde vært et klesplagg, ville hun antagelig ha vært en pysjamas. Hvis Rosie Thomas hadde vært en farge, ville hun sannsynligvis ha vært lys rosa. Hvis Rosie Thomas hadde vært en film, ville hun uten tvil hatt Meg Ryan i hovedrollen.

"Only with laughter can you win" er den andre soloplata til Rosie Thomas, som er fra Detroit, men bor i Seattle. Dette er oppfølgeren til "When we were small", av enkelte regnet som et av fjorårets flotteste album. Jeg syns "Only with laughter can you win" er enda noen hakk bedre.

Men du bør kanskje ikke høre på meg.

For et par uker siden var jeg på konsert med Rosie Thomas. Etterpå har jeg gått rundt og vært forelsket. Etterpå har jeg ikke klart å høre musikken hennes på helt den samme måten.

Rosie Thomas er et av disse sjeldne menneskene man blir glad i selv om man ikke kjenner dem i det hele tatt. Jeg tok meg selv i å savne Rosie Thomas etter at hun hadde reist, til tross for at jeg såvidt hadde fått hilst på henne. Sangene hun skriver, er nesten alltid såre og ømme, men også oppløftende og håpefulle. Det er musikk som gir deg lyst til å se verden, møte nye mennesker, selge alle tingene dine, reise til Roma og Paris og drikke rødvin i regnet. Det er stemninger som vil minne deg om "Cinema Paradiso", "Postmannen" og det mest romantiske fra europeisk film.

Rosie Thomas lager muligens den minst maskuline musikken jeg har hørt.

Den stjerneklare stemmen hennes er hvit og ren som en brudekjole. Den er liten og barnslig når hun snakker, men endrer helt karakter når hun synger. Da blir Rosie Thomas en moden og sårbar kvinne. Da blir stemmen full av lengsel og håp, enten den retter seg mot mann eller Gud.

Det er en forvandling som grenser mot det naturstridige.

Jeg leste et sted at Rosie Thomas burde legge bort Joni Mitchells "Blue" og komme i bedre humør. Jeg kunne ikke ha vært mer uenig. Av og til nærmer hun seg riktignok den klissete selvmedlidenheten, men hvem gjør vel ikke det? Jeg henger uansett fast - kanskje for evig og alltid - i rørende, inderlige og velklingende pianoballader som "Sell my things", "All my life" og "You and me". Det er lenge siden Joni Mitchell har vært så bra som dette.

Jeg trodde Rosie Thomas hadde skrevet sin mest tåredryppende perfekte kjærlighetserklæring med "2 dollar shoes" på debutplata. Nå er jeg ikke like sikker lenger.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: