cover

Until the Sadness Is Gone

David & The Citizens

CD (2003) - Adrian Recordings / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Folkpop

Spor:
The End
Graycoated Morning
Until the Sadness is Gone
Never a Bottom
New Direction
Long Days
Sore Feet + Blisters
On All American Winds
Let's Not Fall Apart
Silverjacketgirl
As You Fall (I Watch With Love)

Referanser:
Belle & Sebastian
Bright Eyes
The Elected
Isolation Years
Jens Lekman
St. Thomas

Vis flere data

Se også:
For All Happy Endings - David & The Citizens (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tårer og smil

Nok et eksempel på at vi fortjent sitter hjemme under sommerens EM-sluttspill - mens svenskene kan reise med god samvittighet.

Mitt første møte med David Fridlund og hans fire kompiser fant sted på Roskildefestivalen i 2002, da David & the Citizens åpnet ballet under en egen nordisk begivenhet - mens islandske Múm og vår egen St. Thomas fulgte opp. Arrangementet fikk en særdeles sjarmerende åpning med en gjeng solbrente, keitete og nervøse svensker iført umoderne regnværsstøvler og t-skjorter med obskure bandnavn.

Until the Sadness is Gone er bandets andre plate, en selvfølgelig og naturlig oppfølger til bandets første, som sjarmerte like mye som bandet fra scenen. For All Happy Endings (2002) hadde en god blanding av triste, tankefulle melodier og glade uptempo, lykkelige melodier, der de sistnevnte ble lagt aller mest merke til, som favorittene Pink Evening, Devine og Song Against Life. Så også nå. David & the Citizens er et band som på en troverdig måte forteller om alt hva en dag, eller i det minste en uke, kan inneholde. Alt fra den største glede og opptur til den dypeste og tristeste sorg, uten at det bikker over til å bli verken tragisk eller pompøst, mye takket være David Fridlunds fantastiske vokal, som kan minne mye om Conor Obersts, unggutten bak Norwegian Wood-aktuelle Bright Eyes. Det de to har til felles er noe av det beste man kan si om en vokalist; de mener virkelig ærlig og oppriktig det de synger, noe som også smitter over på lytteren.

Som jeg kanskje nevnte er det de gladeste låtene som er best likt også nå, som The End, Graycoated Morning og New Direction (som hadde en del Studentradiospillinger i fjor sommer, merkelig hvordan Petre sitter på gjerdet og ikke registrerer hitpotensiale til de to første jeg nevnte). Likevel synes jeg Let's Not Fall Apart er platas beste låt. Stormfull åpning, før den roer ned etter noen sekunder og blir en deilig og bedagelig vårlåt med en smule lydskurr som ekstra krydder.

Verdt å merke seg er svenskenes gjennomgående gode, ikke fantasiske, kritikker for musikken i hjemlandet. Det samme skjedde etter St. Thomas' Hey Harmony! fra i fjor, før artisten ble mobbet og nærmest sendt ut av landet for sin påståtte svake engelskuttale. David Fridlund er heller ingen engelskspråklig begavelse, men i likhet med Thomas Hansen tar han det igjen på 100 % troverdighet i fremførelse og et grundig forarbeid på låtskriverskrivebordet. Om det virkelig er så grundig, skal vel egentlig ikke jeg spekulere i, for det er tydelig at gode og originale popmelodier dukker opp like naturlig som hår på kroppen hos de to.

Until the Sadness is Gone er en meget fin plate som ville gjort det enda bedre i 1999, men de gjennomførte motpolene glede og sorg kan man unne seg også i 2004. Våren og sommeren er din.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Einar Stray - Chiaroscuro

(Spoon Train Audio)

Stray forener indiepop, indierock og klassisk musikk på en særegen og drivende god måte.

Flere:

Gwen Stefani - Love. Angel. Music. Baby.
Suicide - American Supreme