Plays Loud For The People

Jonas Kullhammar Quartet

CD (2003) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Östra Orminge

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Av Carl Kristian Johansen

29.06.2004

Med sin tredje skive på fire år er Jonas Kullhammar Quartet tilbake med et akustisk album etter en liten flørt med et elektrisk lydbilde på The Soul Of Jonas Kullhammar. Dette er også første fra JKQ som ikke er spilt inn på Glenn Miller Café. Bandet har likevel orientert seg mot umiddelbarheten og nerven som potensielt ligger i konsertformen ved å gjøre dette live i studio. Kvartetten brukte bare to mikrofoner og noen sparsomme timer på denne innspillingen, og i denne prosessen har JKQ har greid å beholde det rå og umiddelbare soundet som har preget de to foregående albumene.

Her er det altså lite fiksfakserier eller eksperimentering i form av bearbeidelse av musikken i etterkant av selve innspillingen. Og JKQs musikk framstår med et usminket, rett fram og åpent uttrykk som befinner seg nær kjernen av jazzbegrepet. Musikken er bygget rundt melodier og rytmer i mange variasjoner, og det er framført med stor entusiasme og mye energi. Selv om Kullhammar og hans tenorsaksofon noen ganger tar skrittene ut i friere terreng og blir mer orientert mot stemninger enn mot rytmer, blir aldri fokus flyttet helt fra rytmene og grooven.

Bandet har et nært forhold til jazzens historie, og gjennomgående for plata er det samme retrospektive blikket som har preget deres tidligere utgivelser. Noe som også er karakteristisk for de fleste utgivelsene på Kullhammars eget plateselskap Moserobie. Men JKQ blir aldri imiterende, bakstreberske eller nostalgiske, istedet brukes jazzarven som et springbrett for egen kreativitet. Dette bandet står altså ikke for noen nyskapende eller eksperimentell filosofi, og hvis det dreier seg om grenser, handler det bare om å sprenge ut av deres eget format. Det bobler og syder gjennom hele plata; dette er musikk som omfavner sitt publikum, og musikk til å bevege seg til.

Albumet åpner med Snake City East, en hyllest til Östra Orminge der Kullhammar bor. Dette er samtidig en variasjon over Snake City West fra forrige album. Rytmen og grooven i denne låta har et tidløst preg over seg, og den sveiver innom den fenomenale dynamikken og kollektive intensiteten som har preget jazzmusikk fra John Coltranes A Love Supreme fram til Element og Atomics dager her i Norden. Torbjörn Zetterbergs og Jonas Holgerssons samspill på bass og trommer er like heftig og voldsomt som Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten i sine beste stunder, og gir Kullhammar og Torbjörn Gulz på piano alle muligheter til å hoppe inn og ut av melodier og improvisasjoner etter eget forgodtbefinnende. En fenomenal låt med et voldsomt groove som i stor grad er talende for skiva. Samtidig en låt som viser at bandet er i ferd med å formulere en perfekt kjemi.

Dette groovet og denne arbeidsfordelingen mellom komp og solopassasjer er bandets sterke side, og går igjen i flere låter. På Miss Mira tas intensitetsnivået og takten litt ned og det leveres et litt mer laidback, men likefullt nydelig stykke jazz med klassiske solopartier av Gulz og Kullhammar. Snake City og Miss Mira bør bli konsertfavoritter. En konsertfavoritt bør også rockeren Ruskitoonies McAroonies bli, selv om den antagelig er avhengig av Per "Ruskträsk", gjest fra Oddjob, for å fungere hundre prosent i livesammenheng.

Balladene bærer litt mer preg av å være konvensjonelle. Ettertenksomhet og introspektivitet er ikke like kledelig for dette bandet som de gangene de eksponerer sin utadvendte holdning. Men likevel, unntaket Instant Soul er en vakker ballade. Zetterberg gjennomfører en nydelig basslinje som bærer hele låta, og Gulz løfter det hele ut av kvartettens folder og inn i drømmeland.

Dette er et flott og jevnt album som ikke byr på de helt store overraskelsene. Den tidstypiske eksperimenteringen og sjangerleken får bandmedlemmene utløp for i andre konstellasjoner. Med sitt rå og direkte sound representerer Jonas Kullhammar Quartet en fersk og drivende utgave av dagens mainstreamjazz. Uten sminke og uten å sprenge noen grenser, greier likevel JKQ å fenge med en stor dose kreativitet, energi og en utadvendt holdning. Det blir en glede å se dette bandet live.

Groovissimo

William Hut - Versus the End of Fashion Park

Du verden så treffsikker han er i sin melodiførsel, denne vemodige vestlending.

Flere: