cover

The Reminder

Feist

CD (2007) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Singer/songwriter / Lo-fi

Spor:
So Sorry
I Feel It all
My Moon My Man
The Park
The Water
Sea Line Woman
Past in Present
The Limit to Your Love
1,2,3,4
Brandy Alexander
Intuition
Honey, Honey
How My Heart Behaves

Referanser:
Cat Power
Emily Haines
Kings of Convenience

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


'This is how my heart behaves'

En av Canadas mest hardtarbeidende artister slipper en etterlengtet oppfølger til Let it Die.

Det har alltid vært en gåte for meg hvordan artister rekker å være deltagende i flere band, turnere og være i studio, samtidig som de slipper egne soloskiver. Den fransk-canadiske popsangeren Leslie Feist var lenge en skjult nasjonalskatt, inntil hennes forrige album Let it Die overraskende solgte henne inn på listene i 2004.

Feist svarte sine entusiastiske tilhengere med å turnere enda hardere, og delta i enda flere musikalske prosjekter, fra Canada til Norge. Hun har med andre ord bøttevis med indiekredibilitet, og en vennegjeng med musikalsk integritet som mange antagelig misunner henne. Det kan du lese av remixplata Open Season som var en samling av Feist sine kollegaers versjoner av Let it Die.

Når hun ikke er med i andre grupper, som feministiske og politiske Peaches, lanserer hun soloplater sammen med sin beatsnekker Gonzalez. De har arbeidet sammen siden tidlig materiale med Peaches, men deres første ordentlige samarbeid kom med Let it Die, hvor Gonzalez sto for mesteparten av produksjonene. Han skal utvilsomt ha mye av æren for at Leslie Feist slo seg frem som en av indiescenens flotteste artister.

På The Reminder har hun også latt andre flinkiser som Mocky og Jamie Lidell få leke seg med låtmaterialet. Låtene skal visstnok ha blitt innspilt på et avsidesliggende sted i Paris. Her slentrer de innom en etter en med sine produksjoner, og sammen har de klart å skape noen av årets vakreste og mest stemningsfulle melodier. Det tennes store hvite stearinlys, det knitrer av gamle jazz- og soul-plater, og på toppen av det hele hvisker Feists stemme historier fra hele sitt hjerte. Det er majestetisk, tilgjengelig og komplett uimotståelig.

Førstesingelen My Moon My Man er en ganske tradisjonell kjærlighetserklæring og en naturlig forlengelse av forrige albums Mushaboom. "Take it slow, Take it easy on me" hveser Feist, og Gonzalez backer opp med en multi-instrumentell produksjon som bare velver ut av høytalerne, spretter åpen sommerviner og får hjertet til å pumpe blod til hele kroppen. Noe av den samme oppskriften brukes på Nina Simones Sea Line Woman, platens mest fengende og sommerlige bidrag.

Produksjonene er varme og ligger som et teppe rundt Feists fløyelsmyke stemme, og de er ikke hva de du tror de er, det kommer nemlig snikende nye detaljer for hver gjennomlytting på de beste sporene på platen.

Det handler mye om kjærlighet, og alle livets aspekter ved den: den såre, den gode, den fortapte og den vunnede. Det handler om meg og deg. Mennesket. Det gjorde den forrige platen også, så rent tematisk er ikke The Reminder noen direkte overraskelse. Men genialiteten ligger i dialogen mellom den karakteristiske vokalen og pop-produksjonen, tekstene ligger i øret ditt og gir et schizofrent syn på livet. Feist forsøker å fange mange typer av sinnsstemninger på denne platen, og lykkes i det store og det hele meget godt. På strippede produksjoner som So Sorry og The Water overøser Feist dine ører med sine tanker og det er som om hun ikke synger om seg selv, vi ser ikke låtmaterialet fra innsiden av hennes hjerte, hun synger om oss alle. Hun forstår oss som likesinnede invidiver som iblant faller ned trapper og andre ganger klatrer til verdens ende for å finne buketter av tanker til den eller de vi elsker mest.

Gardinene blafrer i den varme sommernatten. I skumringen har stearinlysene nesten brent ut og Feist lister seg på tå, på veg ut av høytalerne dine. Hun har atter en gang tatt kontroll over følelsene, snudd de på hodet og ordlagt de mest skremmende tanker. Hun har ikke gjort noe hun eller noen andre ikke har gjort før henne. Hun har bare gjort det vakrere enn så mange av sine konkurrenter. Gonzalez og co blåser forsiktig ut lysene og lister seg etter.

Sannelig klarte de ikke å overbevise meg igjen om at Arts & Crafts har Canadas mest kvalitetessikrede artiststall, som leverer gang på gang. Og selv om Feist sine plater er uoriginale blandinger av genre som lyder irriterende overperfeksjonert, er det proft slik bare erfarne og evighetsturnerende musikere har tid og energi til.

Så er kanskje gåten løst; arbeider man hardt får man sin belønning? Som lytter er du i alle fall trygg denne gangen, så får vi krysse fingrene for at Feist og co. eksperimenterer seg dypere neste gang, i alle fall tematisk.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robyn - Body Talk Pt. 1

(Capitol)

2010 er året Robyn vinner lytterne.

Flere:

Plastikman - Closer
Ricochets - The Ghost of Our Love