Sport Rocks

Close Erase

CD (2006) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sport rocker

Close race med Supersilent, men allikevel en klar andreplass.

Av Carl Kristian Johansen

03.10.2006

Close Erase er godt inne i sitt andre tiår som trio. Produktiviteten har ikke vært så stor som en levetiden tilsier, noe som skulle vitne om at Per Oddvar Johansen (trommer/keyboards), Ingebrigt Håker Flaten (bass, elektronikk) og Christian Wallumrød (synthesizer, wurlitzer) prioriterer andre prosjekter. Det til tross for strålende kritikker for sine to første akustiske album, og det tredje da de gikk elektrisk.

Close Erase har også hoppet fra Karl Seglems selskap NORCD til Blå jazzselskap BP. Sport Rocks er sluppet på Jon Klettes vågale Jazzaway Records. I denne siste utgaven av Close Erase har bandet funnet sport som en slags enkel overbygning. Det er antagelig ingen dyptpløyende filosofisk eller estetisk fundering som ligger bak, annet enn en ordlek og et coverkonsept. Close Erase kan bli close race, og ut av det kan man trekke assosiasjoner til idrett og sport. Sport rocker, det er nok mange som er enige i det, og det finnes sågar en låt som er oppkalt etter det amerikanske ishockeyligaen NHL. Coveret utgjøres av et par sneakers, men utover dette peker musikken ubønnhørlig mot elektronisk jazzimpro med usynlige grenser mot progrock, diverse nye elektroniske subgenre som drum'n bass, drill'n bass, og mer ambiente saker.

Rytmisk sett skjeler den nyeste utgaven av Close Erase mot musikk som ikke kan spilles av mennesker, nemlig de harde og kontante programmerte start/stopp-aktige strukturene til Aphex Twin og Squarepusher. Poenget på Sport Rocks er at de faktisk spilles av mennesker, men det blir heller aldri så ekstrem håndtering av instrumentene som man kan finne i for eksempel black metal.

Men dette er ikke noe show off-album heller. Det handler om avansert samhandling, spontan komponering, og det er stor variasjon i utfallet av improvisasjonene. Det både buldrer og svever lett, det er hektisk og kontemplativt, og det er eksplosjonsartet og tregt. Man kan finne karakteristiske digitale lyder og elektronisk generert distortion og noise, og mer akustiske lyder gjennom trommene til Johansen.

På den måten havner dette litt i kjølvannet den elektriske perioden til Miles Davis, uten at det nødvendigvis er så åpenbart. Til det er denne musikken dreid altfor langt til venstre. Kanskje litt for langt? Ut over for sitt ganske spennende ståsted, den iboende eksperimentvilligheten og trangen til å finne nye former for uttrykk, utført av tre respekterte musikere, finner jeg ikke dette albumet veldig interessant.

Sport Rocks opererer i et landskap som i stor grad tangerer Supersilent. Det går ikke an å kalle Sport Rocks for et spin off-produkt av 5, 6 og 7. Til det er forskjellene for signifikante, men jeg føler allikevel at jeg har hørt dette før. I et close race med Supersilent kommer dermed Sport Rocks på en klar andreplass.

Groovissimo

Koop - Waltz for Koop

Svenske Koop imponerer med sommerlett og sval jazz, i det som trolig er den mest behagelige utgivelse så langt i år.

Flere: