Living on the Other Side

The Donkeys

CD (2008) - Dead Oceans / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Donkey, Stills, Nash & Young

Sympatisk sjangerøvelse fra vestkyst-dovenpelser uten de helt store ambisjonene.

Av Anthon Andreassen

Del på Facebook26.09.2008

Tjo og hei! Her er det bare å la kinnskjegget gro, fyre opp noe søtt og sette seg godt til rette med kassegitarene. Her kommer nemlig The Donkeys, bandet som mer enn gjerne lar seg typecaste som den musikalske ekvivalenten til Jeffrey "the Dude" Lebowski: "Vi skulle ønske at vi kunne påstå at The Donkeys besto av fire californiske beach bums som elsker surfing, billig øl og jam-sessions på stranden mens solen går ned i Stillehavet," heter det i presseskrivet som følger denne platen – fulgt av en spak beklagelse av at det kun er to aktive surfere i bandet, mens alle fire visstnok er begeistret for billig øl.

Det er ikke vanskelig å se hvor bandet kommer fra referansemessig: Her ligger The Byrds, Buffalo Springfield, Crosby, Stills, Nash & Young, Flying Burrito Brothers og The Grateful Dead tykt utenpå det meste som foregår.

Det er nesten så det blir litt for mye av det gode, for ikke bare legger de seg tett opp til sine forbilder musikalsk og produksjonsmessig – alt som foregår på denne platen er så erketypisk og utstudert at det er vanskelig å vurdere det som noe annet enn pastisjer. "No self, no problem," som bandet selv uttrykker det på MySpacen sin. Og plateselskapet synes tilsynelatende at dette er helt ok: Nevnte presseskriv bruker omtrent 80 prosent av plassen på å presentere alle bandets inspirasjonskilder, mens bandet selv blir avspist med et par linjer om hvor ekte de er.

Når det er sagt, er det ingenting i veien verken med tydelige forbilder, surfing, øl eller en viss dovenskap, så lenge man har sterke nok låter i sekken og fremførelsene sitter som de skal i studio. Det gjør de bare delvis på Living on the Other Side.

Åpningslåta Gone Gone Gone gjør en grei jobb med å mane frem leirbålstemningen, komplett med bakgrunnsskravling og en del anstendig gitarklimpring. Fint, men ikke veldig engasjerende.

Singelen Walk Through a Cloud viser at bandet har upåklagelig meloditeft. Her handler det om minste motstands vei og svale harmonier. Hvis du ikke kan få nok av Teenage Fanclub cirka Songs From Northern Britain, kan du trygt sjekke ut denne.

Dolphin Center lunter videre i samme tempo (det er bare å bli vant til det, det fortsetter slik hele platen), mens Bye Bye Baby nærmest krever at lytteren hengir seg til hjernedød allsang rundt leirbålet. Avhengig av dagsform får hver enkelt avgjøre om man på dette punktet vil kaste platen i veggen eller hengi seg.

Misforstå meg rett, her er mye fint. Traverse Wine er en favoritt, takket være Anthony Lukens orgelspill og smakfullt porsjonerte strykere. Nice Train er også, vel, nice, mens Mariah Dancings vokal på Boot on the Seat løfter sangen minst to hakk, uten at det er nok til å mane frem gåsehuden.

Stort mer er det egentlig ikke å si om The Donkeys slentrende vestkystpop. Du kan godt kjøpe denne platen, og du kommer sannsynligvis til å synes at den er fin, men sjansen for at mange vil sende varme tanker til San Diego, California når musikkåret 2008 skal oppsummeres er i mine ører minimal.

En svak firer.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: