cover

The Preface

Elzhi

CD (2008) - Fat Beats

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Alternativ

Spor:
Intro (The Preface)
Leak
Guessing Game
Brag Swag
Colors
Fire [Remix]
D.E.M.O.N.S.
Save Ya
Yeah
Transitional Joint
Talking in My Sleep
Science
Hands Up
What I Write
Growing Up

Referanser:
Talib Kweli
Nas
Common
A Tribe Called Quest
Pharoahe Monch
J Dilla/Jay Dee
Madlib
Pete Rock
Gang Starr

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Innledningen til en ny epoke

Sammen med Black Milk har Elzhi muligens laget årets beste rapalbum.

Da J-Dilla gikk bort for et par år tilbake, etterlot han seg et hull i musikkbyen Detroit som opptil flere i undergrunnen fremdeles håper å kunne fylle. Her finnes en hel rekke opplagte kandidater i form av Madlib, Oh No, DJ Mehdi og S1, som gjør sitt ytterste for å føre arven videre.

Noen er allikevel nærmere enn andre, simpelthen fordi de klarer å overføre Jaydees enorme entusiasme og produktivitet bak spakene over til plate. I disse dager kan det se ut til at undergrunnens neste mytologiske produsentskikkelse kan lyde navnet Black Milk.

Curtis Cross, som er hans egentlige navn, vokste opp i Detroit i en periode hvor rappen for alvor fikk fotfeste. Sammen med Young RJ og Fat Ray startet han opp den mindre kjente gruppa B.R.Gunna, hvor Black Milk selv sto for mesteparten av produksjonen, i tillegg til endel rapping. Gruppens første album var en honnør til den respekterte rapgruppen Slum Village, som på den tiden besto av T3 og Baatin i tillegg til Jaydee.

Slum Village gjennomgikk en del komplikasjoner i årene som kom, og Jaydee og Baatin forsvant hvert til sitt. Gruppen fortsatte allikevel å eksistere gjennom å bringe inn produsenter som Black Milk og Kanye West for å erstatte Dilla, og Elzhi for å erstatte Baatin. Resultatet ble i mine ører aldri det samme, selv om gruppen har hatt mange gode øyeblikk.

I år har derimot de fleste involverte i Detroitrappen og Slum Village involvert seg i Elzhis siste album The Preface. Og resultatet er blitt skremmende bra. Platen ligger og vipper fra å være et nostalgisk tilbakeblikk til Common Sense og Nas sine beste bidrag. Til å bli et innblikk i en ny epoke for rap, hvor humor, alvor og historiefortelling igjen står i fokus.

Produksjonen er tredelt mellom Petey Pistol, DJ Dez og Black Milk. Hvorav sistnevnte tar seg av majoriteten med stort hell. Uten å prøve å være noen banebrytende produsent, sikter han mer på å være en treffsikker og profesjonell, og det påminner derfor om Jaydee, Pete Rock og DJ Premier på sitt beste. Flaks er det også at Elzhi kler disse produksjonene ufattelig godt, og på denne platen kan jeg ikke høre han gjøre en eneste teknisk feil.

Elzhi lirer av seg rim etter rim som sakte men sikkert bygger seg opp til gode historier. Det er fortellinger fra slummen, skolebenken, politikken og ulike kvinneerfaringer. Elzhi er en mester på mikken, og minner på sitt beste om Q-tip, Common og Nas. Platen åpner også mistenkelig likt som Illmatic, med et budskap til Elzhi fra Dj Dez: "Show these niggaz what real hiphop is"

Og på spor som D.E.M.O.N.S., Motown 25 og Transitional Joint kan jeg ikke la være å tenke at de har rett. Platen innehar nok spor til å kunne bli et klassisk verk for genren. Så når hele Detroit-gjengen forener krefter på en remix av låta Fire klarer jeg ikke å la være å tenke på J-Dilla igjen.

For mannen er død, men myten og produktiviteten lever videre i Detroit.

Det gjør byen til det mest spennende hiphopstedet til dags dato.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo