cover

Lifelines

a-ha

CD (2002) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop

Spor:
Lifelines
You Wanted More
Forever Not Yours
There's A Reason For It
Time & Again
Did Anyone Approach You?
Afternoon High
Oranges On Appletrees
A Little Bit
Less Than Pure
Turn The Lights Down
Cannot Hide
White Canvas
Dragonfly
Solace

Vis flere data

Se også:
Scoundrel Days (Deluxe Edition) - a-ha (1986)
How Can I Sleep With Your Voice In My Head: a-ha Live [Limited Edition] - a-ha (2003)
How Can I Sleep With Your Voice In My Head: a-ha Live - a-ha (2003)
Analogue - a-ha (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


En livslinje fra fortid og fremtid

a-has syvende studioalbum gir mange forvirrende signaler. CDen har like mange sterke som svake sider.

Det er rimelig å anta at de fleste norske menn og kvinner i alderen 25-35 har "sitt" a-ha. Vi som vokste opp med dem fra 1984 av (for de av oss som så dem aller første gang, på Lørdagssirkuset, som NRK-programmet het) har - enten vi er fans eller ikke - vår egen, personlige oppfatning av hva a-ha er som band, og det betyr selvsagt forskjellige ting for hver enkelt av oss. Men fellesfølelsen er den samme: a-ha er "Norge", det var "vi" som også gikk til topps som nummer 1 på den amerikanske Billboard-listen med Take On Me.

Denne selvillusjonen skal ingen ta fra oss nordmenn. Men de tre guttene i a-ha – og noen av oss andre – vet bedre. For meg er a-ha på sitt beste symbolet på veldig mye unorsk: Kvalitetspop, fabelaktig vokalprestasjoner, tidsriktig produksjoner, bunnsolide til tider geniale melodier, meningsfylte tekster, design/image/videoer som er gjennomtenkte – og ikke minst: det at de tre guttene "made it" i seg selv er intet mindre enn beviset på at Janteloven kan fostre vanvittig med pågangsmot.

Som så mange andre "store" band er summen av de tre større enn hver enkelt av dem. Sammen er de rett og slett bedre enn de er som soloartister, noe Lifelines beviser. Det får ikke hjelpe at de ifølge rapportene knapt har sett hverandre i studio, men spilt inn hver "sine" låter. Morten Harket synger i alle fall på alle av dem, så han har sikkert truffet sine to kolleger, sier nå jeg. Dette betyr selvsagt ingenting for lytteren. Det er helheten - og kompleksiteten av denne - som betyr noe for oss som skal lytte til Lifelines.

Etter nærmere 40 gjennomlyttinger var jeg fortsatt i tvil om hva jeg skulle mene bestemt om Lifelines. Det var et stort problem ettersom jeg både i vennekrets og ikke minst her på nettet skal gi tilkjenne mitt syn. Etter å ha veiet for og i mot, er jeg endelig blitt enig med meg selv. Pluss og minuspoeng skal veies opp mot hverandre, sett fra mitt subjektive ståsted. Under kan du lese hva jeg mener er pluss og minus med albumet som helhet, deretter låt for låt.

PLUSS (+) OG MINUS (-):

COVER: Psykt og noe ukommersielt, men desto mer kunstnerisk. Men at de også denne gang har vett til å ikke ha bilde av seg selv på omslaget viser evne til selvinnsikt. Bookleten er også meget bra designet. Alle promobildene viser likefullt hvordan situasjonen i bandet er. Bildet av en smilende Magne og Morten i bakgrunnen, med en uskarp Pål (som fortsatt har en kjempesveis), er temmelig symbolsk spør du meg...

ANTALL LÅTER: 15 låter på en a-ha CD er intet mindre enn enormt. Her mangler det ikke ideer fra noen av dem, tydeligvis. Hva blir det neste, dobbeltalbum? På den annen side, her er ikke alle sangene gode nok, rett og slett, og man burde hatt vett til å ta ut noen til fordel for bonusspor på CD-singlene (slik som Differences er på førstesingelen).

FLERE PRODUSENTER: En god idé som også er bra gjennomført. Det er ikke minst spennende med bidrag fra Stephen Hague (Pet Shop Boys m.fl) og Tore Johansson (The Cardigans m. fl). Her viser a-ha gutta evne til nytenkning. Men merkverdig nok låter det, med noen unntak selvsagt, veldig homogent. Jeg tilskriver dette a) at produsentene gikk til jobben med en felles oppfatning av hva a-ha soundet skal inneholde, b) at Harkets vokal binder det hele sammen og c) at miksingen (minus fire sanger) er gjort av samme mann. Sett som en helhet minner produksjonen om East Of The Sun, West Of The Moon (1990) - på de akustiske, bandbaserte sangene - og Minor Earth, Major Sky (2000) - på de mer teknologiske låtene. Samt en del solo-lignende sanger.

KREATIVE VALG: Mange av sangene viser at lysten til å skape noe annerledes, om ikke nytt, er fullt til stede. Det er moro når gamle helter har tenning på nye kreative valg. Men: Det er altfor "lett" å høre hvem som har skrevet hva. Flere av sangene låter som rene Savoy eller Harket-solo-prosjekt, og hører rett og slett ikke hjemme på et "ekte" a-ha album.

VOKALEN: Jeg er den første til å medgi at jeg syntes Harket fra 1993 og resten av 90-tallet sang bare dårligere og dårligere, til min store forskrekkelse. Kunne dette skje en av mine favorittvokalister? Han mistet innlevelsen og vrælte mer enn han mente. Nå er alt dette et vagt minne. Heldigvis. På enkelte av sangene på forrige album og dette synger Harket (igjen) som om det gjaldt livet og som om han mener det han synger. Her løfter han middelmådigheter og banale tekstlinjer opp. Meget, meget bra vokalinnsats, Morten.

Vurdering av de 15 låtene:

Lifelines (Magne Furuholmen): Den "episke" låten. Magne i "Ti kniver i hjertet"-terreng, med luftige kassegitarer. Melankolsk, sårt, vakkert, men med håp.

You Wanted More (Magne Furuholmen & Morten Harket): Spennende at de nevnte herrer har "funnet hverandre" låtskriver-messig. Dog ikke vanskelig å høre hvem som har skrevet hva (kvalifisert gjetning). Melodisk sett ikke så veldig spennende, mest lyder og produksjon som låter friskt, en groove-låt uten sterk melodiåre. Mye repetisjoner, få akkorder. Beste parti, rundt 2.30, "but in the end/ what is a friend?"

Forever Not Yours (Magne Furuholmen, Morten Harket, Ole Sverre Olsen): Karakteristisk enkelt pianotema fra Mags, og sterkt vers og refreng. Kanskje albumets mest urtypiske a-ha låt rent melodisk. Flotte lyder og bra produksjon fra Stephen Hague. Tar seg veldig opp etter flere lytt. Bra tittel, men noe mer variabel kvalitet på tekstlinjer i verset.

There's A Reason For It (Pål Waaktaar-Savoy): Denne sangen har ingenting på et a-ha album å gjøre, låter akkurat som Savoy. Skranglete gitarer, løse, diffuse trommer. Eneste pluss er at Savoy med Morten Harket på vokal er mye bedre enn når Pål selv synger. Repeterende tekstlinjer på refrenget ("when there's... etc") og vers ("don't know..." - begynner å bli et varemerke for Pål å ha slike repetisjoner, for mye av det gode. Personlig liker jeg ikke melodien.

Time & Again (Pål Waaktaar-Savoy): Pål igjen, denne gang heldigvis i a-ha modus. Her har han endelig noe på hjertet også, rent tekstmessig, med flotte bilder på naturelementer og livets faser. Denne har Pål faktisk produsert alene, og den fungerer meget godt som albumlåt. En mer dynamisk produksjon, med mer trøkk i, kunne ha løftet låten til også et singelvalg. Slik den fremstår nå, er den altfor "flat" produksjonsmessig.

Did Anyone Approach You (Pål Waaktaar-Savoy): Marsjtakt og synthlyder, sannsynligvis i regi av produsent Tore Johansson, dette er verken Savoy eller a-ha, sånn sett. Men vi gir plusspoeng for originalitet, selv om melodien ikke er særlig sterk, har den lydmessige kvaliteter. Morten H. synger veldig ulikt seg og eksperimentelt på versene. Tekstmessig er Pål nok en gang på bærtur, synes jeg. Masse repetisjoner av samme ord ("you never...", "did anybody...") - hva dette egentlig handler om forstår jeg ikke bæra av.

Afternoon High (Pål Waaktaar-Savoy): Fire Pål-låter på rad, og så forskjellige! Luftig, fin låt. Endelig en tekst med klart budskap og mening, tydelig basert på 70-talls minner. Mye Magne-harmonier over denne, så det overrasker meg litt at Pål har skrevet den alene. Men det viser vel bare at Pål har forskjellige melodiske årer å ta av. En fin-fin vår/sommerlåt dette. Et litt naivt synth-tema på mellomspillene.

Oranges On Appletrees (Magne Furuholmen & Morten Harket): Også en luftig, vårlig låt. Sterkt vers, ikke like bra refreng, men en fullt ut habil albumlåt. Magne i Maybe Maybe / Cry Wolf-terreng, ikke særlig alvorstungt med andre ord, og teksten er helt på trynet - men fungerer.

A Little Bit (Pål Waaktaar-Savoy): Så var det Pål igjen, da. Jeg er saklig uenig at denne - i likhet med There's A Reason For It - passer på et a-ha album, med andre ord ligger den i Savoy-terrenget. Her er Pål nok en gang på repetisjonsmodus med gjentagelse stort sett hele tiden ("Anyone... etc", "It will take..") og det begynner faktisk for denne lytteren å bli noe plagsomt å se det samme låtskrivertrikset bli resirkulert så ofte fra Pål. Tekstmessig: Nok en gang forvirrende og uten mål og mening.

Less Than Pure (Pål Waaktar-Savoy): Nå skal ikke JEG gjenta meg for mye, men akkurat samme argumenter og ankepunkter som på There's A Reason For It og A Little Bit gjelder også her. Dog bra bassgroove, men ellers en stor skuffelse også dette.

Turn The Lights Down (Magne Furuholmen & Morten Harket): Tydelig inspirert av "suksessen" med liveversjonen av I Wish I Cared fra forrige album, nå altså en albumlåt med duett mellom Morten Harket og Anneli Drecker. Pent og ryddig, men akkurat som Påls Time & Again er produksjonen noe flat og lite dynamisk. En fin albumlåt er det imidlertid! Bra refreng.

Cannot Hide (Morten Harket, Martin Landquist, Ole Sverre Olsen):Akkurat som flere av Påls låter høres ut som om de er fra et Savoy-album, høres dette ut som Morten Harkets "uutgitte andre engelske solo-album". Det er litt kjølig, europop, maskinelt over det hele. Mot slutten aner vi franske strofer (!), men tekstheftet gir ingen indikasjon på hva som synges... En groove-låt, uten noe sterk melodi.

White Canvas (Magne Furuholmen): ENDELIG, hadde jeg nær sagt. Endelig en låt som man bare forstår er helhetlig og tilnærmet perfekt. Et lite mesterverk fra Magne dette. Tekstmessig fortsetter han trenden fra Lifelines, her handler det om å leve livet i nuet, være fornøyd i hverdagen og sette pris på både rynker og andre aldringstegn. Morten synger de lyse tonene akkurat som vi ønsker det fra en flott a-ha låt (falsetten på "what you see" er virkelig fin!). Albumets klart beste låt. Vi skulle hatt flere av dette kaliberet.

Dragonfly (Magne Furuholmen): Opprinnelig fra filmen "Øyenstikker" og utgitt som solo-singel fra Magne. En mye bedre låt med Morten på vokal, i alle fall. Ingen storslagen sak, en liten albumperle. Pent produsert, klassisk pop-tematikk.

Solace (Magne Furuholmen): Enda en Magne-låt. Også denne i det vare, melankolske territoriet. Perfekt til Mortens toneleie. En litt irriterende omvendt loop går meg litt på nervene i starten, men den forsvinner etterhvert, før den igjen dukker opp på andre vers. Less is more, sier nå jeg. Melodisk sett innenfor en "stamme" av sanger som Magne har prestert solo de siste årene, men likevel innenfor a-ha soundets rammevilkår. En pen avslutning på et meget variert a-ha album.

KONKLUSJON: Det minst homogene av alle a-ha album så langt. Årsaken til det skulle være godt redegjort for - og beskrevet - overfor. Tross enkelte lyspunkt, tross det spennende og fruktbare samarbeidet mellom Magne og Morten, tross Magnes mange flotte låter på egenhånd, er albumet som helhet kanskje det svakeste a-ha har prestert. Akkurat som enkelte andre anmeldere har anmerket, er jeg fristet til å spørre, hvor er Pål? Tross flere bidrag, er det bare to av disse (Time & Again og Afternoon High) som låter slik vi forventer det av a-ha. Pål, som i intervjuer presiserer at a-ha krever spesifikke låter innenfor bestemte rammer, har i beste fall glemt sin egen tese eller skriver ikke lenger låter innenfor disse rammene. Vi står nå foran en situasjon hvor a-has kreative grunnlegger har definert seg ut av a-ha. Meget spesielt. Det er faktisk ikke utenkelig at Magne og Morten rent teoretisk kan fortsette a-ha uten Pål, om dette skulle være et ønske for trioen.

Jeg vil ikke være så "tabloid" som å påstå at dette er et album laget for "pengenes skyld", men selv om man trekker fra kreative ønsker fra kreative mennesker, er det klart at a-ha som varemerke er mye bedre enn hver enkelt av de tre som solo-artister. At de bruker a-ha som "logo" har jeg full forståelse og aksept for. Man skal også akseptere at et band utvikler seg, og a-ha har tidligere tatt modige valg, med East Of The Sun, West Of The Moon og Memorial Beach som stjerneeksempel. Vi skal heller ikke glemme gruppens aller beste album, Scoundrel Days, som var rock'n roll lenge før kritikere, fans og a-ha selv (?) innså at de var rocka på bunnen.

Jeg vil så gjerne digge Lifelines, men jeg makter det bare ikke, tross mitt lidenskapelige forhold til a-ha. Her er det enkelte godbiter, men hele pakken blir som nevnt altfor sprikende, tross kjempeinnsats spesielt fra Magne og Morten.

Blir dette siste a-ha album? Jeg har spådd det en gang før, da jeg anmeldte Memorial Beach i 1993. I syv år hadde jeg rett! a-ha kan fortsette i 1-5-10-15-20 år, med større og mindre mellomrom. Men a-ha kan ikke fortsette med så sprikende melodiske retninger. Akkurat der ligger veivalget. Dessuten må det vel være moro å være et band også, Pål, Morten og Magne, virkelig skape noe sammen, alle mann?

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo