Genre:
Rock
Stiler:
New Wave / Post-punk / Collegerock
Spor:
The Boy With The Perpetual Nervousness
Fa Cé-La
Loveless Love
Forces at Work
Original Love
Everybody's Got Something To Hide (Except Me and My Monkey)
Moscow Nights
Raised Eyebrows
Crazy Rhythms
Paint It Black
Referanser:
The Modern Lovers
Talking Heads
The Velvet Underground
Pere Ubu
R.E.M.
Violent Femmes
Se også:
Here Before - The Feelies (2011)
Boys with perpetual nervousness
En debutplate som står igjen som en av 80-tallets aller beste.
Del på Facebook25.12.2008
De ser ut som en gjeng college-jyplinger, men høres ut som Velvet-fans oppfostret på Joy Division, Modern Lovers, Talking Heads og en solid dose krautrock. The Feelies barn av den opplyste østkysten og et tidlig eksempel på det som senere har blitt omtalt som collegerock.
"De kom fra forstedene", for å parafrasere en samler med "Teen Rock from the Kennedy Era" som en gang ble gitt ut, og kom til et New York i sosial nedgang, men i kulturell blomst. I likhet med mange andre i sin samtid var de sitt samfunn bevisst på en måte som i dag ikke er så lett synlig innen mer selvsentrert "indierock".
The Feelies, hentet sitt navn fra Aldous Huxleys mesterlige Brave New World. Samfunnsdystopi og tenåringsnerver kan gi seg mange utslag, og hos The Feelies tok den ikke form som punkrock.
Well, he's not like the boys we used to have/Not like them at all/Those ones made their parents proud/This one beats them all... synger Glenn Mercer på det aldeles fantastiske åpningssporet The Boy With the Perpetual Nervousness. Den urolige, nærmest maniske adferden og det motoriske drivet, den alvorlige vokalen, gitarduellene og de nervøse rykkene var blant det underkjente bandets bumerker. Men de bærer også i seg en slags harmløs happy-go-lucky nevrose som er lett å like. Disse egenskapene forklarer kanskje hvorfor jeg av en eller annen grunn alltid tenker på Cameron Frye (kompisen til Ferris Bueller) når jeg hører The Feelies. Singelen Fa-Ce-La, Loveless Love og tittelkuttet bærer slike genuine kvaliteter og er fabelaktige den dag i dag.
Crazy Rhythms er utvilsomt Feelies' beste plate, og da har jeg ikke coverversjonen av Beatles' Everybody's Got Something to Hide eller Stones' Paint It Black i tankene (selv om de forsåvidt er sjarmerende nok). De ga senere stafettpinnen til REM, Green On Red og Violent Femmes - uten at de har fått så veldig mye klapp på skulderen av den grunn.
Denne omtalen er hentet fra artikkelen Reagan youth: 20 høydepunkt fra amerikansk undergrunn, 1980-1989. Følg linken for å lese den i dens egentlige kontekst.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere: