cover

Crazy Rhythms

The Feelies

CD (1980) - Teldec / A&M

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
New Wave / Post-punk / Collegerock

Spor:
The Boy With The Perpetual Nervousness
Fa Cé-La
Loveless Love
Forces at Work
Original Love
Everybody's Got Something To Hide (Except Me and My Monkey)
Moscow Nights
Raised Eyebrows
Crazy Rhythms
Paint It Black

Referanser:
The Modern Lovers
Talking Heads
The Velvet Underground
Pere Ubu
R.E.M.
Violent Femmes

Vis flere data

Se også:
Here Before - The Feelies (2011)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Boys with perpetual nervousness

En debutplate som står igjen som en av 80-tallets aller beste.

De ser ut som en gjeng college-jyplinger, men høres ut som Velvet-fans oppfostret på Joy Division, Modern Lovers, Talking Heads og en solid dose krautrock. The Feelies barn av den opplyste østkysten og et tidlig eksempel på det som senere har blitt omtalt som collegerock.

"De kom fra forstedene", for å parafrasere en samler med "Teen Rock from the Kennedy Era" som en gang ble gitt ut, og kom til et New York i sosial nedgang, men i kulturell blomst. I likhet med mange andre i sin samtid var de sitt samfunn bevisst på en måte som i dag ikke er så lett synlig innen mer selvsentrert "indierock".

The Feelies, hentet sitt navn fra Aldous Huxleys mesterlige Brave New World. Samfunnsdystopi og tenåringsnerver kan gi seg mange utslag, og hos The Feelies tok den ikke form som punkrock.

Well, he's not like the boys we used to have/Not like them at all/Those ones made their parents proud/This one beats them all... synger Glenn Mercer på det aldeles fantastiske åpningssporet The Boy With the Perpetual Nervousness. Den urolige, nærmest maniske adferden og det motoriske drivet, den alvorlige vokalen, gitarduellene og de nervøse rykkene var blant det underkjente bandets bumerker. Men de bærer også i seg en slags harmløs happy-go-lucky nevrose som er lett å like. Disse egenskapene forklarer kanskje hvorfor jeg av en eller annen grunn alltid tenker på Cameron Frye (kompisen til Ferris Bueller) når jeg hører The Feelies. Singelen Fa-Ce-La, Loveless Love og tittelkuttet bærer slike genuine kvaliteter og er fabelaktige den dag i dag.

Crazy Rhythms er utvilsomt Feelies' beste plate, og da har jeg ikke coverversjonen av Beatles' Everybody's Got Something to Hide eller Stones' Paint It Black i tankene (selv om de forsåvidt er sjarmerende nok). De ga senere stafettpinnen til REM, Green On Red og Violent Femmes - uten at de har fått så veldig mye klapp på skulderen av den grunn.

Denne omtalen er hentet fra artikkelen Reagan youth: 20 høydepunkt fra amerikansk undergrunn, 1980-1989. Følg linken for å lese den i dens egentlige kontekst.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Alog - Duck-Rabbit

(Rune Grammofon)

Vennligsinnet og varm avantgarde, med en kommersiell plattform.

Flere:

Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete