cover

Tronic

Black Milk

CD (2008) - Fat Beats

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Alternativ / Elektronika / Soul

Spor:
Long Story Short
Bounce
Give the Drummer Sum
Without U
Hold It Down
Losing Out
Hell Yeah
Overdose
Reppin For U
The Matrix
Try
Tronic Summer
Bond 4 Life
Elec (Outro)

Referanser:
Yesterday's New Quintet
DJ Premier
Pete Rock
J Dilla/Jay Dee
Pharoahe Monch
Kanye West
Just Blaze
Large Professor

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Detroit Deli

Black Milk med strøkne produksjoner, men halvgod rapping.

Produsenter som på død og liv skal rappe over egne beats slår ofte grusomt feil. Det er som enkelte har blitt tildelt en gave, enten det er innenfor musikkproduksjon eller lyrisk flow.

Kombinasjonen blir ofte halvgod eller katastrofal. Eksempler på det kan være Kanye West (som bare blir verre og verre), Dr. Dre ("Ey yo Dre: Stick to producin'!") Timbaland (et kapittel i seg selv, sjekk ut Tim's Bio) og Pharrell (ligg for guds skyld unna In My Mind).

Black Milk derimot er av de bedre, og han har egentlig kapasitet til å bli ganske god. Men foreløbig er han alt for teknisk treg til å virke imponerende, og alt for klisjefull i rimene til å være engasjerende.

Nei, Curtis Cross sin gave ligger i produksjonen. Og enda godt er det derfor at han på det området er helt sinnssyk. Ikke bare har han stått bak mesteparten av de fete låtene som har kommet ut av Detroit-hiphopen de seneste årene, han har også hatt tid til å snekre sitt eget album.

Tronic er den andre Slum Village relaterte plata som slippes i år, og spekulasjonene er nødt til å surre omkring gruppens videre eksistens. For ikke bare viste Elzhi at han kan klare seg godt på "egenhånd" tidligere i år, men nå gjøre sannelig Black Milk det samme.

Det vil si, verken Elzhi eller Black Milk er på noen som helst måte alene. For på samme måte som med The Preface har også Tronic en del gjesteopptredner. Men i dette tilfellet er det nesten fristende å si: ikke tilstrekkelig.

For Black Milk forsøker i stor grad å bære dette alene. Det er derfor tydelig at man har med en kontrollfreak av dimensjoner, og det er en perfeksjonering som avspeiles i beatsene. Dessverre kan ikke det samme sies om rapteknikken, og gang på gang blir han begravd levende, av gjestebidrag fra bl.a. Fat Ray, Pharoahe Monch og Royce da 5`9.

På lydsiden bobler allikevel Tronic nesten over av kreative innfall. Black Milk styrer skuta med jernhånd, og kaster om seg med ulike genreinfluenser som gjør hvert spor merkelig annerledes enn det forrige. Om det skal kunne sammenlignes med noe må det være Timbalands Shock Value, som var så til de grader overdrevent eksperimenterell, at den falt på egen urimelighet.

Det gjør aldri heldigvis aldri Tronic, den er konstant underholdende, og Black Milk fortsetter å imponere som en av "de neste store" produsentnavnene. For det er svært tydelig at dette er lyden av en mann som har ambisjoner om å nå toppen, og som etter all sannsynlighet vil klare det.

Jeg krysser derfor fingrene for at når Curtis Cross om noen år står kreditert som bakmannen for comebackplaten til en avdanket MTV-stjerne, har han vett nok til å holde seg i bakgrunnen. Der har han virkelig anledning til å skinne som den ekte stjernen han er.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Boom Boom

(Jazzland Rec.)

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Richard Swift - Dressed Up for the Letdown