Dreamt For Light Years in the Belly of a Mountain

CD (2006) - Capitol / EMI Virgin

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Psykedelia / Elektronika / Americana / Poprock

Spor:
Don't Take My Sunshine Away
Getting It Wrong
Shade and Honey
See the Light
Return to Me
Some Sweet Day
Ghost in the Sky
Mountains
Morning Hollow
It's Not So Hard
Knives of Summertime
Dreamt For Light Years in the Belly of the Mountain

Referanser:
Neil Young
The Flaming Lips
The Sleepy Jackson
Tom Waits
M. Ward

Vis flere data

Se også:
It's a Wonderful Life - Sparklehorse (2001)
In the Fishtank - Sparklehorse & Fennesz (2009)

Don't take my sunshine away

Perfekt pop. Levende. Full av sødme og glede.

Av Magne Johnsen

23.11.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)

"Spill noe rock!", roper min sønn på fire fra baksetet.

Det nye albumet til Sparklehorse har snurret jevnt og trutt i bilstereoen de siste ukene og har vært behagelig tonefølge, uten helt å sette seg fast. "Rock, for faen", tenker jeg - på vei ned en av Tromsøs alt for mange bakker, i alt for stor fart. Forsøker å bytte spor uten at fireåringen slår seg til ro. "Gabba-gabba-hey", roper han. Manglende respons fra bremsingen tar imidlertid all oppmerksomhet. Jeg har ikke mulighet til å stoppe, og bilen fortsetter sin ville ferd ned den snødekte gata mens baksetet hyler om Ramones. Nede i krysset skjer det. Mirakuløst stopper bilen i siste liten og en kollisjon averges. Kroppen dirrer og alle sanser er vidåpne. Fra høyttalerene strømmer knitrende og varm musikk ut. Stemmen til Mark Linkous synger Don't take my sunshine away på en måte jeg ikke hadde hørt tidligere.

Perfekt pop. Levende. Full av sødme og glede.

Jeg har spillt Sparklehorse mye den siste tiden, og sakte men sikkert har konturene i låtene trått frem. Det er skeivt og knitrende electronica-vakkert. Det er bråkete og gitarstøyende. Og under det hele ligger en genuin popfølelse. Mark Linkous gaper som vanlig over mye, men klarer likevel å skape en slags helhet. Musikalsk skiller ikke den nye skiven seg fra de foregående tre. Vi er i et fortsatt i et landskap der Flaming Lips, Mercury Rev og Linkous selv skapte stor popkunst rundt tusenårskiftet.

Siden de andre bandene fra den tiden har sluknet eller gått seg vill i egen galskap, blir spørsmålet om dette også gjelder Sparklehorse i høyeste grad relevant. Svaret må bli både ja og nei. Mest nei.

It's a Wonderful Life var en lykkepille av et album. På perfekt vis klarte Mark Linkous å skru sammen en oppløftende og samtidig nedstemt helhet, der ord og musikk smeltet sammen til noe stort. Med seg hadde han en rekke musikere med Tom Waits, P.J. Harvey og Nina Persson i spissen, og resultatet var variert, storslått og tidvis himmelsk vakkert.

Mange av sangene på Dreamt For light Years in the Belly of a Mountain kunne fint ha vært med på forgjengeren. De samme ingrediensene er kastet opp i gryta - skeiv tristesse, vakre stemninger, støyende partier og noen gjesteartister. Dave Friedman spiller bass og Tom Waits er nok engang med på piano. Men Linkous gjør mer selv denne gangen.

Det er kanskje her forklaringen ligger.

Mark Linkous er Sparklehorse. På sett og vis virker det som om han denne gangen har gått seg en ørliten tanke vill i eget prosjekt og dermed kanskje mistet kritisk distanse til eget stoff. Det er rett og slett flere anonyme låter her enn på tidligere utspill. Nå har riktignok platen vokst etter hver runde i spilleren, men den (helt) store forløsning uteblir. Og jeg tror heller ikke den kommer.

Men her er anslag av noe større. Åpningen "Don't Take My Sunshine Away" er pur pop i en fordreid 60-talls drakt som leder tankene til flammende lepper og Beatles på sitt mest eksperimentelle. De fordreide gitarene og støyen i "Ghost in the Sky" viser at også Linkous (selsagt) er fan av Sonic Youth. Men aller best er de rolige låtene der den utrykksfulle stemmen - fordreid og skeiv - kan gjøre gull av gråstein. "See the Light" har et distinkt countryelement liggende i en bunn farget i blått, og "Morning Hollow", med Waits på piano, er fyllt til randen med lengsel, håp og tro. Vakkert.

Det blir likevel litt for spedt, og albumet mangler helheten til å tangere høyden Sparklehorse nådde sist. Men det skal sies at Linkous anno 2006 foretrekkes fremfor åndsbrødrene i Flaming Lips.

Dreamt For Light Years in the Belly of a Mountain er i grunnen en fin plate, som tross alt er bedre enn det meste som har blitt spydd ut denne høsten. Og den vil i all fremtid minne meg om at det er en grunn til å bytte dekk på bilen når snø og kulde varsler vinter.