Original Pirate Material

The Streets

CD (2002) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Akselererer

The Streets er et aldri så lite stykke fysikk. Original Pirate Material rommer, om ikke nye, så i det minste egne lover.

Av Marianne Store Søndmør

Del på Facebook28.05.2002

Gata dreier seg om mye: I all hovedsak asfalt og skilting om hvor eller hvordan en skal te seg. Eller: Siste Guinnessen på vei hjem fra en kveld på byen med kollegaer som på død og liv ville ha deg til å danse med magedanserinna på en libanesisk restaurant, trikken før lyskrysset, urinlukta ved Riverside tett opptil drankerne som henger over båtfortøyningene på nippen til å duppe av i Akerselva, ei jente bommer en røyk, ei skabbete bikkje, gutten med reklameveskene på sykkelen, ei skrulle vasende rundt i tøfler. I det du skal til å slenge noen mynter mot knehasene til en junkie utafor 7-Eleven, dukker en gammel barndomskamerat opp og vil - etter noen håpløst nostalgiske øyeblikk - ha deg til å være forloveden hans.

Sannelig, The Streets (under det dødelige navnet Mike Skinner) tar gata på kornet. Med bypulsen på tunga prater, hvisker, flirer, hikster, spytter, stotrer og sleiver ynglingen om damer, fylla, dop, britisk kriminallovgivning, videospill, gjengmentalitet, vennskap og generell livsvisdom. Forestill deg verdens ledere på piller! Vær positiv! Vær modig! Nye takter! konstateres det. Visst er det forfriskende materiale Birmingham-fødte Skinner serverer oss. Fjorten spors sampeltjuveri med røtter i dub, ska og annet hittegods pakka inn i cockney-pludder, seig bass, harpeklang, monoton pianoklimpring eller frenetisk skarptromme til funky gitarer - for å nevne noe. Her løftes Wu-Tang Clan-aktige beats over britisk garage. Reggae og soul rystes sammen til en forfriskende shake. Hva er det Brixton-baserte The Streets sender oss? Jo; asfaltelektronika for lausgjengere.

Turn Page er åpningssporet av typen dette-er-hva-du-nå-skal-få-høre (som en oppramsende intro av fortelleren i eldre versedramaer). Dramatiske synth-akkorder med rytmeboks akkompagnert av et strykerarrangement som får skiva til å rulle i gang. Skinner prater om menn, kvinner og nyfødte, om hvordan vi alle bærer soldatarr på kroppene våre, om at vi alle skal få den dagen vi har venta på. Reine predikanten, dette. Så dempes rytmene ned før vi nok en gang bes om å være modige og slå knokene mot hverandre (det falliske macho-språket får den engelske arbeiderklassens kultiverte ta inntekt for). Jungelloven er for alle: Has It Come To This? er et ode til selve plata og alter ego Skinners arbeide (selv savner jeg en takk til mora som lånte ut kåken for at sønnen skulle få leve ut sine kreative sider etter å ha blitt dumpa av en australsk kjæreste, nuvel). Låta ble sluppet som singel i oktober og lovordene har vært av den euforiske sorten. Britisk presse har unisont erklært Original Pirate Material for årets nykommer, Mike Skinner er stjernedryss og gudebegavet. Det er ikke måte på.

Ikke så merkelig; Skinner har skrevet, produsert, arrangert og miksa alt selv. All respekt for 22-åringen med poshy gangsterlook. 670 Records visste å gripe fatt i talentet fra dag én og har i dag sørga for at britisk hvit middelklasseungdom har en solid stemme. Hemmeligheten? Skinner benytter seg blant annet av en assosiasjonsstrøm av bilder, dialoger, samtaler, sangrefreng krydra med hysteriske parodier på typer vi alle har støtt på titt og ofte. Hør for all del på The Irony Of It All - en dialog mellom øldrikkende, erkekonservative Terry og weed-røykende, halvkriminelle Tim (som bruker ingeniørutdannelsen sin til å sende trusselbomber til politikere om full legalisering). Få med deg de glidende overgangene mellom BBC-aksent og fotballpreik av den grisete sorten. Glimrende. Samtidig er det noe umiskjennelig datert over lydbildene. Ikke nødvendigvis noe minus, men om sjarmen fra rytmeboks og enkle beats holder koken tiåret ut vil bare tida vise. Ordet samtid utøver tross alt noe progressivt om vi snakker musikk.

Reint teknisk er Mike Skinner økonomiserende av seg. Det er enkle men gjennomførte grep på låtene. Skinner er kompromissløs i måten han mikser og arrangerer materialet sitt - noe som tvinger lytterne til å virkelig bedømme hver enkelt låt utfra en tungt repetitiv sample. Samtidig som grunnlydene av beats avløses av kortere, kjappe loops som kan virke enkle, endog direkte simple, er det ikke til å komme bort fra at Skinners rap, miksa med vokalen til blant annet Calvin Bailey, overskygger tilsynelatende svakheter som den pratsomme lettvekteren han fortoner seg som. Mye klipp og lim, men gud bedre det funker. Original Pirate Material må lyttes til mens du gjør veien. Det er bare å ta beina fatt.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: