cover

Get Lonely

The Mountain Goats

CD (2006) - 4AD / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sadcore / Akustisk / Alternativ / Folk / Visepop

Spor:
Wild Sage
New Monster Avenue
Half Dead
Get Lonely
Maybe Sprout Wings
Moon Over Goldsboro
In the Hidden Places
Song For Lonely Giants
Woke Up New
If You See Light
Cobra Tattoo
In Corolla

Referanser:
John Vanderslice
Okkervil River
Smog
Br. Danielson
M. Ward

Vis flere data

Se også:
All Hail West Texas - The Mountain Goats (2002)
Tallahassee - The Mountain Goats (2002)
We Shall All Be Healed - The Mountain Goats (2004)
We Shall All Be Healed - The Mountain Goats (2004)
The Sunset Tree - The Mountain Goats (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Intime relasjoner

Meningsløse liv og indre tomhet skildres med stilfast penn og i vakre toner. Darnielles enkleste, men også blant hans flotteste plater.

I'll leave the house as soon as it gets light outside
like a prisoner, breaking out of jail...

Med disse ordene åpner John Darnielle sin 12. plate under navnet The Mountain Goats. Han viser seg som artist uten nevneverdig idétørke - det er tydeligvis nok å ta av i hans skyggefulle hode.

Med Get Lonely vender han helt tilbake til et enkelt, ganske nedstrippet lydbilde, men uten lofi-preget fra de tidligste platene. Mens hans forrige utgivelse The Sunset Tree i hovedsak omhandlet forholdet til en voldelig stefar, er Get Lonely en plate om ensomhet, isolasjon og trøblete sjeleliv, uten særlig dialog, men med mye mørke tanker.

Darnielle er en smed med ordene, og tar for seg velbrukte emner på en frisk og ærlig måte. Tekstene på Get Lonely er skrevet med tydeligere skrift enn vanlig, de er enkle og åpne mot det hverdagslige og det gjenkjennelige. Om ikke selvbiografiske, er alle skrevet i jeg-form og bringer oss som lytter inn i en intim sfære, og felles sentrum for de fleste fortellingene ligger i hjemmet. Fortelleren er gjerne alene, forlatt og i en meningsløs tilstand av håpløshet, forvirring eller desillusjon. Historiene er bygget opp med en klar progresjon. Persongalleriet er lite. Utveiene få og problemene mange. Det er en slags Carversk presisjon over dette, som man må være språkyndig og stilsikker for at det skal virke troverdig. Det synes jeg Darnielle er.

Det vakre tittelkuttet fanger mye av både stemning og budskap:

I will rise up early
dress myself up nice
I will leave the house
check the deadlock twice

I will find a crowd
blend in for a minute
I will try to find
a little comfort in it

Innledet med en enkel akustisk gitarlinje og sunget med stoisk ro, med trykk på "house" og "crowd" som hviskende uttales med et tyngende mørke, en slags redsel over det disse begrepene representerer. Så åpnes låten opp med strykere og horn i et nesten hjerteskjærende vakkert refreng:

I will get lonely
and gasp for air
send your name up
from my lips
like a signal flair

Vi følger personen på vei til byen for en meningsløs tur. Han fryser. Tusler hjem. Setter seg og ser skyggen av sin kjære et sted i vinduet.

Det skjer ikke så mye mer, men det er med slike enkle historier platen har sin styrke i det enkle og det er med disse virkemidlene John Darnielle underbygger budskapet om tomhet og brustne drømmer han nok ønsker å fremheve her.

Et eksempel til; I Moon Over Goldsboro går "jeg" igjen ut av huset, og igjen som for å befeste sin egen isolasjon og distansen i forhold til omverdenen:

I went down to the gas station
for no particular reason
heard the screams from the high school
it's football season

Hovedpersonen klatrer over et gjerde og faller til en slags ro, inntil han blir jaget vekk og igjen må luske seg hjem. Denne gangen er det en som venter hjemme, men "spend each night in your arms, always wake up alone." Ensomheten kommer innenfra, og igjen er det fristende å ty til Raymond Carvers lignende beskrivelser fra ødelagte forhold og tomme skall.

And as I was crossing our doorstep
I hesitated just a moment there
remember the day
we moved into our small house
'till the vision got to vivid to bare

You were almost asleep
Halfway undressed
I lay down right next to you
held your head against my chest.

I et forhold preget av taushet og ikke dialog sover de to sammen - men alene; "in the company of ghosts".

Jeg synes John Darnielle tegner akkurat slike bilder med veldig sterk pensel, utvetydig og konkret. Kanskje aller best på tittelkuttet og Moon Over Goldsboro, men alle låtene dreier seg rundt lignende temaer og alle har linjer som kunne vært uthevet på lignende vis. La disse to tjene som eksempler.

Selv om det er en mørk tematikk over Get Lonley, fremstilles de av Darnielle ikke som "sutrende", men mer som nærmest nøkterne betraktninger av en tilstand. Han har også en god dose svart humor som mildner inntrykket av at dette er en selvmorders betraktninger slik vi møter i avsluttende In Corolla.

Tidvis får vi også møte "den forlatte" virke mer komfortabel sin skjebne. Nesten fengende Woke Up New er lettere i både tekst og tone:

The first time I made coffee
For just myself
I made too much of it
But I drank it all
Just cause you hated
when I let things go to waste.

Ikke mindre viktig, selv om stilen her er ganske barbert, så er arrangementene velskapte, vokalen til Darnielle behagelig soft og melodiene egentlig ganske så vennlige med myke arrangementer av drevne Franklin Bruno (blås) og cellisten Erik Friedlander (stryk). De to har gjort en god jobb med en nøktern orkestrering tilpasset innhold og låter, for øvrig er det bare lagt til litt tåredryppende pianotrilling og noe vemodig klokkespill hist og her.

På If You See Light kommer særlig blåserne litt mer frem, men i det store og hele foretas ingen grep for å skake lytteren ut av den konsentrerte posisjon. Det er dog et noe likelydende preg over alle 12 sporene, "give or take a few", og det er vel en slags ironi over at Darnielle selv faller for den apatiske tomheten som han beretter om. Avstanden er vel kanskje ikke så veldig stor mellom forfatter og forteller når alt kommer til alt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

Two Gallants - What the Toll Tells
Joe Henry - Tiny Voices