Genre:
Rock
Spor:
Intro
Come back home
Crystal village
Carlos (don't let it go to your head)
Pass me by (something more than this)
Committed
Long way down
When you see the light
Sit down
Burrito
Man in uniform
All at once
So much work
God start
Sist bidro Pete Yorn med litt særpreg. Nå er han mye mindre spennende.
Del på Facebook17.12.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)
Enkelte sanger passer til visse sinnsstemninger. De får en til å huske spesielle episoder og følelser i livet. Andre låter har på en måte blitt allemannseie. Det blir ikke jul uten "Fairytale of New York", og hver gang sommeren kommer, strides jeg om hvorvidt det er myggen eller "Summer of 69" som er mest irriterende.
Enkelte ganger gis det ut hele plater som passer til visse sinnsstemninger.
Pete Yorns debutalbum, "Musicforthemorningafter", holdt hva det lovet gjennom 14 sanger. Jeg tror jeg kan spille den plata hver søndag resten av livet uten å gå lei, og "EZ" er en av de beste sangene som er skrevet. Slå den!
Vel, det er hva Pete Yorn var nødt til å følge opp på "Day I forgot".
Før debuten ble amerikaneren utropt til en potensiell ny Bruce Springsteen. Det er han ikke, uten at det gjør ham noe dårligere. Men allerede ved første gjennomlytting av "Day I forgot" forstår jeg at Pete Yorn ikke utfordrer meg til å bytte plate på søndagsmorgnene. Albumet er atskillig mer rocka enn det forrige, og legger mindre vekt på singer/songwriter-aspektet. "Closet" var sangen som skilte seg klart ut på "Musicforthemorningafter". Det virker som om den har vært normen for låtene på oppfølgeren.
Det hele starter ganske så bra.
"Come back home" og "Crystal village" er gode rocklåter. "Carlos (don't let it go to your head)" er enda en av disse "kule" sangene. Den har et særdeles fengende refreng det føles befriende å synge med på. Plata roer seg litt ned på "Pass me by", som også er meget likandes.
Men så stopper det hele litt opp.
Særpreget blir borte, og følger du ikke riktig godt med, kan de siste åtte sporene føles som én lang sang. Men det er da det gjelder å ha tålmodighet. Selv om de er ganske like, vokser både "Committed" og "Long way down". "When you see the light" ble etter hvert min personlige favoritt på plata.
Men så er jeg nødt til å gjenta meg selv.
Etter de nevnte låtene stopper det litt opp igjen, og nå hjelper det ikke særlig med tålmodighet heller. Men så gjelder dette også bare fire sanger. Grunnen til at karakteren likevel blir såpass lav, skyldes at "Day I forgot" uansett er betydelig svakere enn debuten.
Sist bidro Pete Yorn med litt særpreg. Nå er han mye mindre spennende.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp