Couldn't Have Said It Better

Meat Loaf

CD (2003) - Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Pudding

Dette er uten tvil en av de kjedeligste platene denne anmelderen har hørt på en god stund.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook14.07.2003

Meat Loaf har opplevd enorme bølgedaler i sin karriere. Alt fra bestselgere - som de to Bat Out of Hell-skivene - til totalt fravær fra rampelyset. Han har også spilt i en mengde filmer, med Fight Club som høydepunkt. Nå er den store mannen med den kraftige stemmen tilbake med nok et album.

Som forventa inneholder skiva hovedsakelig powerballader og svulstig voksenrock av gammelt, trøtt kaliber. Meat Loaf satser på samme bruk av syngedamer og arrangementer som han har gjort så mange ganger før. Overraskelsene ligger heller i produsent Peter Mokrans forsøk på å gi det hele et snev av noe moderne. Dette gjøres blant annet ved bruk av halvmoderne programmeringer og beats innimellom, noe som ikke kan karakteriseres som noe annet enn mislykket og dumt.

Med på laget er blant annet trommis Kenny Aronoff, samt kompisene Kasim Sultan og Todd Rundgren (som begge deltok på debuten Bat Out of Hell). På låtskriversiden har Nikki Sixx fra Mötley Crüe og voksenpopmaskin Diane Warren bidratt. Ingen av disse har rokket ved Meat Loaf-soundet, men det var vel heller ikke poenget. Produsent Peter Mokran har også fått vist fram sine kreative sider i et meningsløst mellomspill.

Meat Loaf har alltid fremstått som en levende, enmanns rockeopera. Han er voldsom, med store fakter. Musikken er kort fortalt tung og pompøs, og på denne skiva mangler den også den nødvendige nerve. Det ender opp som radiorock for mette og livstrøtte amerikanere.

Noen låter skiller seg riktignok ut fra massen av likelydende møl. Testify er en rocker som på refrenget minner noe om Billy Joel, og inneholder det nærmeste man kommer virkelig tøffe gitarer. Tear Me Down er en liten musikalsk gledesspreder, selv om teksten er meget seriøs. Raprock-flørten Do It! er et forferdelig forsøk på å være ungdommelig. Skjerp deg, gamle mann! I tillegg klines det til med en platt versjon av Dylans Forever Young.

Man kan mene hva man vil om stemmen og den dramatiske, nærmest teatralske stilen. Uansett er dette stort sett svært gammelt nytt, til tross for uhyggelige moderneringsprosjekter visse steder. Velspilt og velprodusert, men likevel så fryktelig uinteressant.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: