cover

Shine

Craig Erickson Project

CD (2001) - Provogue / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues / Rock

Stiler:
Bluesrock / Rhythm & blues

Spor:
Businessman
Familiar
Desperate
Remember Now
Wild Dogs
Break Free
Bus Stop
Shine
Doomsday Blues
Till the Sun Shines
Broke Down Love
Angel
Beautiful Venus

Referanser:
Jimi Hendrix
Marius Müller
Leslie West
Eric Johnson (II)

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jimi lever!

Craig Erickson serverer tung, massiv blues med Kongsberg-stempel.

Av og til savner jeg Jimi. Sånn som den helga jeg tilbragte med å etterisolere kjelleren i kåken min. Ikke fordi jeg tror Jimi ville ha vært til særlig stor hjelp med selve isoleringa – men fordi jeg hørte på Marius Müllers Funhouse mens jeg jobbet. Du får skikkelig dreis på hammeren når Marius drar i gang Jimis Foxy Lady med volumknotten på elleve...

Og så blir man litt trist, da vet du. For Jimi er dau og sitter på ei sky og heller lighterbensin på harpa si. Og Marius sitter ved siden av og gliser. Og ute regner det.

Så kommer plutselig redaktøren med en bunke med plater man skal anmelde, og midt i bunken av alskens dritt (kan ikke noen helle lighterbensin på Ozzy – vær så snill?!) finner man... Jimi! Det er jo Jimi, jo!

Shine er Craig Ericksons femte soloalbum, og den får meg til å lure på hvorfor jeg ikke har hørt om denne fyren før. Denne skiva står det Kongsberg på! Plata oser av feite riff, og det kommer tydelig fram etter hvert hvem som er læremesteren der i gården. Allerede ved første anslag i åpningskuttet Businessman fyrer Erickson ei låt som tar pusten fra deg – ei låt som minner veldig, veldig mye om Funhouse på det aller beste. Svær bass, trommer som kjennes ut som et spark i mellomgulvet - og en gitar som er så feit at det drypper av den. Det er så man nesten blir religiøs.

Og når man kommer til låta Break Free, da er det ikke bare nesten, lenger. Aldri i verden om jeg ville tippet noe annet enn Jimi om jeg hørte denne uten å vite noe om opphavet. Og når låta er ferdig, og CD-spilleren hopper til neste låt er det rent så jeg setter meg ned og griner. For der finner man mer av det samme, nemlig Bus Stop. Og som det ikke var nok følges Bus Stop av tittelsporet på skiva; Shine. Foxy Lady og Little Wing i en og samme låt. Halleluja!

Det eneste skikkelige skåret i gleden er låta Broke Down Love, hvor Gary Moore-faktoren er pinlig høy. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for "Danskebåtblues" - og dette er en skikkelig klissen klinelåt om jeg noen gang har hørt en. Heldigvis følges den opp av Jimis egen Angel, og Erickson beviser at det går an å spille på de mer følelsesmessige strengene uten å dekke Marshall'en sin med rød plysj og stille opp hele bandet i klin like dresser.

Okay, det er ikke alt som er gull på denne plata. Det finnes et par heavysvisker innimellom blues, boogie og rock'n'roll. Men alt i alt er de ikke så jævlige. Wild Dogs, for eksempel, starter som noe av Living Colour, er innom noe som ligner Guns N'Roses på det verste, men er for det meste grei blues. Skrevet av Tommy Bolin (Deep Purple) og sunget av Glenn Hughes (også Deep Purple). Etter å ha hørt igjennom skiva en 8–10 ganger er Wild Dogs slett ikke verst. Strengt tatt skulle det være unødvendig å ta med seg trommis Johnnie Bolin (jepp – broder'n til Tommy) bare for denne låtas skyld. Det blir liksom litt mye "a tribute to Tommy" – også fordi han allerede har sin egen Bolinfestival! Men OK.

Minuset med Craig Erickson er at han som så mange andre i denne sjangeren lar seg farge av det vi i mangel av et bedre navn kaller heavyrock (heavypop er vel egentlig et mer dekkende begrep…) fra slutten på åtti-tallet, og innimellom sjangler farlig nær Whitesnake. Men vi tilgir ham det, så lenge han spiller alt det andre vi liker så godt.

Jeg mistenker Erickson for egentlig å ha planlagt at Angel skulle være det siste sporet på skiva. Den er en perfekt "nå-går-vi-og-legger-oss-sang". Men så har en eller annen fått den lyse idéen å slenge på en instrumental helt til slutt - som et slags bonusspor eller noe. Sannsynligvis er denne låta et resultat av at teknikeren tilfeldigvis lot båndet gå mens Erickson satt og lekte seg med noen harmonier i studio. Og det er akkurat det som får plata til å vippe fra "nå-går-vi-og-legger-oss" til "ikke-i-kveld-jeg-er-trøtt-kjære". Hvis man da ikke gjør som meg og setter CD-spilleren på repeat. For da er man tilbake til Businessman igjen, og sitter der i sofaen og gliser...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds

(Jeepster)

Eventyrlig samler fra et band som i sin tid ble skrotet til fordel for Kathrina and the Waves, om enn bare på film.

Flere:

Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours
Tinariwen - Amassakoul