cover

Part II:The New December

Fol Chen

CD (2010) - Asthmatic Kitty / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Elektronisk / Eksperimentell

Spor:
The Holograms
In Ruins
Your Curtain Call
This Is Where The Road belongs
Men, Beasts or Houses
C/U
Adeline (You Always Look So Bored)
The Holes
They Came To Me
The New December

Referanser:
Liars
No Kids
The Fiery Furnaces
Dan Deacon

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Vriompeiser!

Å herregud så kult! Å herregud så intetsigende.

Jeg er ikke sikker på om jeg helt skjønner Fol Chen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hele den voldsomt hemmelige greia deres. Hvorfor skjuler de identitetene sine? Hvem er det som egentlig er med i bandet? Og hvorfor i alle dager høres musikken deres ut som om de ikke klarer å bestemme seg for om de skal lage pophooks og gode melodier eller bruke musikken sin til å gjemme seg enda litt mer? Hva er vitsen med å være så kul at man ikke får kontakt med noen?

Det er mye jeg ikke skjønner her i verden, og Fol Chen er absolutt på den lista. Et besøk på hjemmesida deres ga forutsigbart nok heller ikke noe mer informasjon, selv om den var veldig kul (selvsagt). Det som er litt kjedelig for deres del er at de skaper en slik distanse til alt og alle rundt seg, en ugjennomtrengelig aura av "se så utrolig kule og rare vi er" at jeg ikke er sikker på om jeg gidder prøve noe særlig mer på å skjønne dem. Det er neppe helt den effekten de ønsker å ha på folk som hører platene deres.

I fjor dukket det opp ei plate i postkassa mi fra et band jeg aldri hadde hørt om før. Fol Chens debutalbum Part I: John Shade, Your Fortune's Made var spennende en stund, men etterhvert som den fikk flere og flere gjennomspillinger med likevel nektet plent å slippe meg inn forbi den massive veggen av utstudert kul eksentrisitet mistet jeg mer og mer interessen. Jeg fikk ikke engang somla meg til å anbefale plata slik jeg hadde lovet å gjøre (sorry Bjørn). Dette er mitt forsøk på å gjøre det hele godt igjen. Denne anmeldelsen er resultatet av mange gjennomlyttinger og stor innsats på å finne fram til kjernen – om den i det hele tatt finnes – i det fortsatt like mystiske californiabandet Fol Chen.

Tekstene først. Joda, de er mystiske og kryptiske de også. Mest som sånne små snutter av samtale man får når man snakker i en mobiltelefon med ekstremt dårlig dekning. Man skjønner aldri mer enn fem ord etter hverandre, og ingen setninger virker å ha noe med hverandre å gjøre. Det er ikke det at ordene er vanskelige å oppfatte, de henger bare ikke sammen på noe fornuftig vis så vidt jeg kan høre.

Og for å dra hele forvirringen et hakk videre har de selvsagt ikke trykket tekstene i coveret. Neida, de har heller gått for et "brev" fra Samuel Bing (det eneste medlemmet jeg med sikkerhet kan fastslå) til Donna Donna - hvem nå det måtte være – fullt av svada. Kanskje kan det mystiske skriveriet forklare måten Fol Chens tekster er bygget opp på, ved å reversere setninger, sette ord hulter til bulter eller klippe og lime i ord. Eller kanskje det bare er villedende tullball dette også. Jeg aner ikke, og jeg merker at jeg ikke bryr meg stort om å finne ut akkurat det heller.

Musikken er som tekstene. Oppstykket og full av ting som egentlig ikke virker som om de passer inn, men som på underlig vis overraskende ofte gjør det likevel. Jeg veksler mellom å synes det er kjempekult, og å synes at all kulheten virker veldig påtatt, kunstig og ikke minst at den står i veien for lytteopplevelsen. Ofte i en og samme låt.

Helt til slutt kan jeg lite annet enn å gjenta det refrenget jeg har sunget gjennom hele anmeldelsen. Fol Chen er et band som virker så opptatt av å være de kuleste i klassen at de tilsynelatende har glemt at all kulheten kan stå i veien for lytteren. Eventuelt kan det jo bare hende det er jeg som ikke er i nærheten av å være kul nok til å skjønne noe av dette. Meget mulig, men det gjør jo ikke at jeg liker plata noe bedre.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo