Replication Bomb

The Kulta Beats

CD (2006) - Crispin Glover Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Finfint

The Kulta Beats bekrefter Trondheims posisjon som landets psychpop-hovedstad.

Av Øyvind Rones

16.11.2006

Trondheimsbandet The Kulta Beats har en stund vært et navn som har surret rundt i bakgrunnen uten å egentlig stikke hodet opp til overflaten i særlig grad. Debuten Civilize the Brutes (2004) hadde plenty av potensiale til å endre på det, og her med oppfølgeren har de finjustert motoren og skrevet en håndfull herlige låter som ikke kan forbigås i stillhet. Og selv om navnet kan gi assosiasjoner til noe reggae/dub-opplegg, så er det ikke snakk om noe sånt her.

Hva det er med Trondheim som gjør at det ene psykedeliske poporkesteret etter det andre stikker hodene sine frem er ikke godt å si, men at det er noe rart i drikkevannet der er kanskje ikke å utelukke. Med band som Dipsomaniacs og AqPop så har Trondheim markert seg som Norges psychpop-hovedstad. The Kulta Beats føyer seg fint inn på lista for alvor nå, om de ikke gjorde det på debuten.

Denne gangen befinner de seg på et mer rendyrket poplandskap, selv om det ellers er svært gjenkjennelig sammenlignet med forrige plate. En mer forsiktig retning kunne kanskje tilsi at de har nærmet seg kompisene i Dipsomaniacs, men det er grunnleggende forskjeller mellom disse to bandene. Der Dipsomaniacs tydelig opererer med et mer Beatles-orientert sound, har The Kulta Beats blanda denslags låtteft med noe som kan minne om våre egne Ricochets. Og med Motorpsychos flotte eskapader i popland på skiver som Let Them Eat Cake og Phanerothyme så har man enda et holdepunkt.

Dette var vel aldri en konkurranse mellom Dipsomaniacs og The Kulta Beats uansett, men Dipsomaniacs har en urettferdig fordel i så måte bare med at de forrige gang fikk låne Gebhardt og hans banjo. Den kombinasjonen er ikke til å kimse av. Dessuten så ligner de aldri, selv om visse utførelser kan høres like ut.

Og om det nå skulle begynne å gå litt i krøll når det gjelder hvem som gjør hva med hvem når, og hvem som ikke ligner så mye på hvem, så passer det godt å poengtere at det er et sunt og kreativt samarbeid mellom alle disse i Trondheim. Dipsomaniac Thomas Henriksen er igjen med på produksjonssiden slik han var det på debuten, denne gangen sammen med Morten Stendahl som tidligere blant annet har vært styret spaker på Dipsomaniac Øyvind Holms solodebut ifjor. Jau, det er nesten som en stor og glad familie, og det er da vitterlig gladmusikk det er snakk om i dette tilfellet.

Ta førstelåta The Great Squeeze for eksempel. Et gjennomgående sløvt og skeivt riff som gjør at man får lyst til å slenge seg i en hengekøye med en kald pils. Den følelsen ligger og lurer hele tiden, men det gjør den for så vidt ganske ofte uten at jeg hører på noe som helst. Det er uansett ingenting på denne skiva som hadde klart å tippe meg ut av den hengekøya. I, Me and Myself finner bandet nærmere Motorpsycho enn noen gang før, Edible Man er en herlig og morsom liten sak. Og det gjelder hele skiva.

Selv om Civilize the Brutes var mer umiddelbar med et par klare høydepunkter, endte den samtidig opp litt mer over hele sjappa. Replication Bomb er mye mer gjennomført enn som så, og har flere sterkere låter enn vi fikk på debuten. Åpningssporet The Great Squeeze, Echo Location og den kjappere tittellåta er soleklare bevis på det.

Replication Bomb har en litt mer slack kvalitet over seg som er svært kledelig, tidvis fullstendig uimotståelig.

Groovissimo

Aphex Twin - 26 Mixes For Cash

Til ikke å være en best of-samler, er denne platen farlig nær å være det allikevel. Ren Aphex Twin-magi som både overrasker og overbeviser.

Flere: