cover

We Are Science

Dot Allison

CD (2002) - Mantra Recordings / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Indiepop / Ambient / Techno

Spor:
We're Only Science
Substance
You Can Be Replaced
Performance
Wishing Stone
Mak It Happen
Strung Out
I Think I Love You
Hex
Lover

Referanser:
One Dove
New Order
Saint Etienne
Slowdive

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Hello, Dottie?

Allison gjør noen vakre gjennomløp og contringer under første omgang, men mister glød og tempo allerede i begynnelsen av andre.

For snart ti år siden la trioen One Dove ned et deilig soundtrack til solfylte somre for musikkmotebevisste europeere. Jim McKniven og Ian Carmichael ga til kjenne åtte tidsriktige låter med eterisk techno bygget over en tung og driftig dub-bass, under overoppsyn fra den produserende indie-guruen Andrew Weatherall. Over det hele fløt en sterkt klangbelagt og sensuell kvinnestemme inn og ut av høyre og venstre kanal. Stemmen tilhørte trioens naturlig iøyenfallende midtpunkt - platinablondinen Dot Allison.

Det ble med den ene skiva fra One Dove. Rundt 1995 sklei det hele ut, Carmichael trakk seg mot bakteppet for blant andre Lamb, fåglarna vet hvor det ble av McKniven, men det er ikke så viktig her - det er Allison vi skal forsøke å følge opp, ikke sant? Jovisst. Etter One Dove var bandtilværelsen over for vår blekhårede heltinne. Hun brukte god tid til å bygge opp sitt første solo-utspill, Afterglow, som dukket opp først sommeren 1999. Utgivelsen ble en aldri så liten utfordring for fantasien til de av oss som prøvde å assosiere stemmen tilbake til One Dove. For egen del hørtes det tidvis mer ut som om noen hadde forveksla platecoverne til Allison og en eventuell solo-utgivelse fra Swing Out Sisters Corinne Drewery. Nja, forresten, den var litt søkt. Poenget er at Allisons stemme var mer strippet for de pompøse dance-klangene, den ble mer tørrlagt og som en naturlig følge et mer konsentrert midtpunkt i hennes egne komposisjoner. Gøyt nok, men jeg syns vel strengt tatt at det endte opp med mer ambisjon enn resultat.

Nå som oppfølgeren, We Are Science, svinger seg i CD-spilleren høres det ut til at Allison har vendt tilbake til gamle "synder" igjen. Penger på bok har blitt til synthesizere, sequencer og et åtte spors hjemmestudio. Gjett om Dot har kost seg på hybelen! På første forsøk, We're Only Science tar hun en tunnel på stuebordet, finter frakkestativet i gangen, bare for å møte seg selv i døra. Jepp, sporet er lyden av One Dove, pluss litt prematur eurotechno av den typen Saint Etienne i hine dager forvaltet til uimotståelig kitsch. Ikke rart Allison føler behovet for å legge ned et og annet ektefølt sukk og stønn med tung etterklang.

Vi prøver igjen: Vi starter med en tittel; Substance. Vi slenger i en dose tørre, "gata" trommer, litt stakkato synthbass, ei klype ornamenterende lyder av den oscillerende arten, og... Huh? Hva blei detta? New Order? Oops, greit nok, men ikke helt det vi er ute etter. En gang til, alle gode ting er som kjent tre. Tittel: You Can Be Replaced. Men heisann, hva har vi her? Et stødig trommeunderlag med snasen synth-perkusjon. Heyyyy, sexy! Detta bare må det bli noe av... Og det blir det - når fem minutter har passert sitter vi tilbake med en rejäl rökare i kryssen. Substance er et utsøkt og svært tilgjengelig stykke electronica der lydbildet komprimeres og ekspanderes med en umotståelig klassisk pop-dynamikk. Allison kan for øvrig umulig være røyker; hun tar noen skikkelig dype magadrag med O2 og sender dem ut igjen som deilige ballonger av vellydende CO2. Kjøss på trappa, så deilig... så uventa...

Hoi! Pust i bakken og røyk i kjeften for'n far. Men det er først her, da guarden min er senket, at Allisons tendenser til geni slår ut i full prakt. Bloop, bloap, blaep, bleep, bap, bep, bip, sier synthen hennar mor (nei, det er ikke testlyd fra SVT, selv om det første bloopet er vanskelig å høre med slitne rockeører), og så sklir vi ubeskyttet inn i favnen på ambiensen i vidunderlige Performance. I møte med dette lille praktverket blir det til og med for slitsomt å sitte, jeg må rett og slett flatt ut på ryggen for å fordele tyngden av sju minutter med rein skjønnhet. Det er møtet mellom Slowdive og Brian Eno om igjen, med den viktige forskjellen at lydbildet er disiplinert og langt fra overprodusert. To minutter ut i den guddommelige flyten dirigerer Allison inn en strykerkvartett som legger igjen vakre dampstriper og harmoniske, seige hvirvler av vellyd. Et impresjonistisk og hjertestoppende vakkert øyeblikk, omtrent som de siste minuttene på Radioheads Kid A.

Hvordan følger man opp et slikt stykke uendelighet? Allison forvirrer oss et lite øyeblikk med å hente det hele ned på kassegitar og glockenspiel i den litt Kristin Hersh-aktige Wishing Stone. Rolig og behagelig, ja, men ikke overbevisende for kontinuiteten i de produksjonsmessige rampestrekene. Og ganske riktig, Make It Happen forteller oss at hovedpersonen har gått litt vill i problemstillingen selv. Resten av skiva blir en opphopning av mer eller mindre vellykkede indiepoppere. Innimellom låter hun som en litt blek utgave av PJ Harvey under sistnevntes blodige oppgjør med verden i To Bring You My Love (Strung Out og Hex). I og for seg ikke totalt utenfor rekkevidde dersom du liker musikk i den gata, men en temmelig vanskelig retning å gjette når du hører de første sporene. I det håpløst enerverende sporet I Think I Love You er det nok en gang New Orders rytmebokser og lydbanker fra 80-tallet som krøstes for ustabile byggeklosser under den sykelige messingen av låtas tittel. Til slutt er det Dubstar som blir robba for materiale i den avsluttende Lover - dessverre oppdager Allison for sent at hun har forsynt seg av B-varepartiet som lå ubevokta bak garasjen. Da hjelper det lite om medlemmer av selveste Mercury Rev og Death In Vegas har slengt innom for å øke cred-verdien hos en potensielt ny publikumsgruppe.

Konklusjonen blir mye sprik, men alt for lite sprak. På en side gir We Are Science brillefine bidrag til electronicaens stamtavle, på den annen side byr den på svært forglemmelige øyeblikk av standard pop som snart vil finne sin plass på populærmusikkens overfylte slagghaug.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo