cover

Cat Fit Fury

The Van Jets

CD (2011) - Cargo / Cargo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Garasjerock / Poprock

Spor:
The Future
Damage
Down Below
The Other Man
Onawa
Dancer
Teevee
Givers & Takers
Comes The Crying
Matador
Our Heads

Referanser:
The White Stripes
Jonathan Richman and the Modern Lovers
Iggy Pop
David Bowie

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Stødig, men ujevnt

Det er fristende å gjøre som The White Stripes. Noen ganger kanskje litt for fristende.

Stødig er stikkordet for The Van Jets. Det belgiske bandets andre album, Cat Fit Fury, åpnes med enkel, målrettet tromming og skitten bluesgitar. Om noen nå tenker at dette minner om The White Stripes, så er dette ingen dum tanke. Både The Future, Damage og Down Below, skivens tre første spor, følger Detroit-duoens formula. Blind fortapelse blir det imidlertid ikke før på The Other Man, som er nærmest en tro kopi av I Think I Smell A Rat fra White Blood Cells.

Nå er det ingen skam å være inspirert av The White Stripes. The Van Jets gjør det heller på ingen måte dårlig. Problemet er bare at mye av det The White Stripes har gjort de siste ti årene bare så vidt er fordøyd. Bølgen av garage-revival som The White Stripes frontet var oppfriskende, men det må sies at den nå etter hvert har nådd et metningspunkt. Som kjent tar det tid å opparbeide appetitt, og akkurat nå er ikke lysten på et nytt band inspirert av The White Stripes den største.

For The Van Jets del er det derfor oppfriskende at de etter hvert myker opp det enkle, men stramme garagerock-soundet. På Dancer får vi høre et mye mer lettbent og lystig band, med klare referanser til Iggy Pop`s Lust For Life. Iggy`s produsent og kostholdsmentor i perioden rundt Lust For Life var David Bowie. Betimelig er det derfor at Dancer følges opp av Teevee, et pent lite stykke pop, hvor man kan dra kjensler på elementer fra klassikere som Aladdin Sane og Space Oddity.

Dystrere blir det på Givers & Takers, albumets høydepunkt, som er en krysning mellom Iggy`s The Idiot og Bowie`s Low. Etter dette flotte, varierte mellompartiet faller, desverre, The Van Jets tilbake til den streite, skitne blues- og garagerocken. Derfor føles også albumet ujevnt og tidvis lite interessant. Hadde belgierne vært litt mer løssluppen og frigjort seg fra enkle oppskrifter, kunne dette blitt riktig så fint. På Cat Fit Fury blir det for mange nylig oppgåtte stier til at det holder helt inn.