cover

In the Grips of the Light

Racebannon

CD (2002) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell rock / Støyrock / Hardcore / Punk / Screamo

Spor:
Fox Boogie
Flip n' Fuck
Go With the Flow
Sober and Sad
Electricity
Clubber Lang
Fuck Your Obvious Words
I'm Your Egomaniac (In the Grips of the Light)

Referanser:
Jesus Lizard
Melt Banana
Unsane
Zeni Geva
Oxbow
Fantômas

Vis flere data

Se også:
Satan's Kickin' Yr Dick In - Racebannon (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Indy500

En time med kroppsristing, ørerens og hjernedrill i Racebannons 'rollercoaster to hell'.

Enkelte vil kanskje stusse over at Racebannon holder hus hos Secretly Canadian (et plateselskap som brødfør artister som Simon Joyner og Songs:Ohia) og at Mike Mogis sitter bak spakene (Bright Eyes, Lullaby For the Working Class). Denne kvintetten er nemlig det stikk motsatte av innadvendt folkemusikk eller skranglete indierock. Det er kanskje den felles tilhørigheten til staten Indiana som er årsaken til kontrakten, en annen kan være at kvalitetslabelen ikke er så nøye med genre så lenge musikken i seg selv er spennende nok.

Racebannon spiller en form for kompromissløs, støyende og meget energisk rock, som noen vil kalle "bare bråk", andre helt kaotisk, og atter andre vil finne som endelig bevis på menneskets evige fortapelse. Nå er rett nok både leven, armageddon og vansinn viktige elementer her, men det er også mye mer, det gjelder bare å ikke la seg lure av et ugjennomtrengelig ytre. In the Grips of the Light kan ved første lytt virke som et rent helvete på jord, men etter litt lytting avdekkes et velberegnet og svært velspilt uttrykk.

Kvintetten tar våre vante forestillinger om hvorledes en låt skal bygges opp eller hvordan en rockegruppe bør spille, snur det opp-ned, rister kraftig og slipper det ut igjen i stor fart. Skillet mellom det meningsløse og det engasjerende er ikke så stort, men Racebannon havner hele tiden på rett side. Av og til kan de minne om John Zorns Naked City og deler av den japanske støyscenen (Boredoms, Melt Banana), men de har også gode melodier, humor og ikke minst et fantastisk groove drevet frem av rytmeseksjonen, noe som ofte nedprioriteres innen denne scenen. Ta en blanding av overnevnte, miks med Jesus Lizard og Fantomas, U.S. Maple og Today Is the Day, hell i en skvett Captain Beefheart, så nærmer vi oss Racebannons musikalske verksted.

Det er lyden av hissige motorer som åpner In the Grips of the Light, og det er nærliggende å tro at det er opptak fra Indianapolis' klassiske racingarena vi hører. Det er en intro som kanskje kan fungere som bilde på hva de holder på med. Racebannon holder omtrent samme fart som på den banen, men som i all motorsport er det krasjene vi innerst inne higer etter å se. På denne eminente platen får vi derfor både i pose og sekk; fart, spenning og ekstreme ulykker.

Når det gjelder selve låtmaterialet er det riktig så variert, og Racebannon beviser at spastisk rock også kan fungere i lengder opptil ti minutter. Hver enkelt låt inneholder mye utvikling, noe som kan skape kvalme, svimmelhet og angst, men som også bidrar tll at det aldri blir kjedelig å høre på. Det veksles mellom det brutale og presise, mellom tunge riff, lengre dronepartier og plutselige utbrudd av ekstremiteter, og det i taktskifter som skjer så fort at man kan miste pusten. Den tighte rytmikken fungerer dessuten glimrende i samspill med James Baumans merkelige gitarlyder og Mike Andersons gutturale stemme.

Et høydepunkt er versjonen av Captain Beefhearts Electricity (fra klassikeren Safe As Milk, 1967). Det er ikke mange som våger eller lykkes i å tolke kapteinen. Denne versjonen er ikke bare tro mot originalens lett gjenkjennelige melodi, den er også intensivert og modernisert. Borte er det skranglete garasjekompet, men på desperat og kontant manér fornyer Racebannon låten på forbilledlig vis, og gjenskaper dessuten Sam Hoffmans syke theremin-lyd. Vil nok tro at både Beefheart selv og hans kjennere (som NRKs nestor Harald Are Lund) går god for denne utgaven. Electricity er ellers plassert befriende midt i platen, og som dens mest melodiøse spor får lytteren et lite pusterom mellom berg-og-dalbane rytmikken og det heseblesende tempoet.

Et annet skjellsettende spor er den 11 minutter lange avslutteren I'm Yr Egomaniac (In the Grips of the Light). Her er den hysteriske sangvokalen lagt til side til fordel for en svovelpreken uten sidestykke, som står tekstet i sin helhet i omslaget, og som druknes i bølger av altomfattende svovel og ild skapt av gitarer, trommer og gudene-vet-hva.

Bandet balanserer på stram line, og ikke alle låtene/partiene er like fengende. Potensielle kjøpere bør vise forståelse for at en time i samvær med disse karene vil kreve noe tålmodighet, både av seg selv og naboer. Det er ikke til å unngå å bli svett i ørene etter gjentatte lytt, men det er uansett en smertefull glede mange bør unne seg. Med trekk fra både støyrock, avantgarde og punk er det en stimulerende time, som bør få enkelte til å revurdere sitt syn på noise-core som meningsløst eller uinteressant.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

The Thing - Garage
Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge